Vis kilden til Solsystemets opprinnelse og utvikling

[[Fil:Protoplanetary-disk.jpg|thumb|En kunstners konsept av en [[protoplanetarisk skive]]]]
'''Solsystemets opprinnelse og utvikling''' er estimert til å ha begynt for 4,568 milliarder år siden med [[gravitasjonskollaps]]en av en liten del av en stor [[molekylsky]].<ref name="Nature" />

Det meste av massen i senter av kollapsen dannet [[solen]], mens resten flatet ut til en [[protoplanetarisk skive]] som [[planet]]ene, [[Naturlig satellitt|måner]], [[asteroide]]r og andre [[smålegemer i solsystemet]] ble dannet utfra.

Den allment aksepterte modellen, kjent som [[nebularhypotesen]], ble først utviklet på 1700-tallet av [[Emanuel Swedenborg]], [[Immanuel Kant]] og [[Pierre-Simon Laplace]]. Den etterfølgende utviklingen har knyttet til seg en rekke vitenskapelige disipliner, deriblant [[astronomi]], [[fysikk]], [[geologi]] og [[planetologi]]. Siden begynnelsen av [[romalderen]] på 1950-tallet og oppdagelsen av [[eksoplanet]]er, har modellen både vært utfordret og raffinert for å ta hensyn til nye observasjoner.

[[Solsystemet]] har utviklet seg betydelig siden den formasjonen. Mange måner har blitt dannet fra sirklende skiver av gass og støv rundt deres tilhørende planeter, mens andre måner er antatt å ha blitt dannet uavhengig og  senere blitt fanget av [[Tyngdekraft|gravitasjonen]] fra sine tilhørende planeter. Andre, som for eksempel [[månen]], kan være et resultat av gigantiske kollisjoner. Kollisjoner mellom legemer har skjedd kontinuerlig frem til i dag og har vært sentralt i utviklingen av solsystemet. Planetenes posisjoner har ofte endret seg, og planeter har også skiftet plass.<ref name="Gomes"/> Denne [[Planetvandring|planetariske vandringene]] er nå antatt å ha vært ansvarlig for store deler av solsystemets tidlige utvikling.

Om drøye fem milliarder år vil solen avkjøles og ekspandere utover til mange ganger sin nåværende diameter (bli en [[rød kjempe]]), før de ytre lagene blir sprengt ut som en [[planetarisk tåke]] og etterlater seg et [[hvit dverg]]. I fjern fremtid vil tyngdekraften fra passerende objekter gradvis skave av solens følge av planeter. Noen planeter vil bli ødelagt, andre vil bli ført ut i det interstellare rom. Til syvende og sist, i løpet av billioner av år, er det sannsynlig at solen vil ha mistet alle de opprinnelige legemene i bane rundt den.<ref name="Dyson" />

== Historie ==
<!--{{Utdypende|Historien om solsystemets dannelse og utviklingsteorier}}-->
[[Fil:Pierre-Simon Laplace.jpg|thumb|[[Pierre-Simon Laplace]], en av en av initiativtakerne tåkehypotesen]]
Ideer om verdens opprinnelse og skjebne er fra de tidligste kjente skrifter, men for nesten hele denne perioden var det ikke noe forsøk på å koble slike teorier til eksistensen av et «solsystem». Dette kom ganske enkelt av at det ikke var allment kjent at solsystemet, i den forstand vi nå kjenner det, eksisterte. De første skrittene mot en teori om solsystemets dannelse og utvikling var den generelle aksepten av [[heliosentrisme]]n som plasserte solen i sentrum av systemet, og jorden i bane rundt den. Denne oppfatningen hadde eksistert i årtusener (filosofer som [[Aristarkhos]] av [[Samos]] hadde foreslått dette så tidlig som 600 f.Kr.), men det ble først allment akseptert mot slutten av det 17. århundret. Det første dokumenterte bruken av begrepet «solsystemet» er fra 1704.<ref name="MWOD" />

Den gjeldende standardteorien for solsystemets dannelse, tåkehypotesen, har falt inn og ut av unåde siden utformingen av Emanuel Swedenborg, Immanuel Kant, og Pierre-Simon Laplace i det 18. århundre. Den viktigste kritikken av hypotesen var dens tilsynelatende manglende evne til å forklare solens relative mangel på [[drivmoment]] sammenlignet med planetene.<ref name="Woolfson" /> Siden tidlig på 1980-tallet har imidlertid studier av unge stjerner vist at de er omgitt av kjølige skiver av støv og gass, akkurat som tåkehypotesen forutsier, noe som har ført til at den ble akseptert igjen.<ref name="Birth of planets" />

Forståelse av hvordan solen vil fortsette å utvikle seg krever en forståelse av kilden til dens kraft. [[Arthur Eddington|Arthur Stanley Eddingtons]] bekreftelse av [[Albert Einstein]]s [[relativitetsteorien|relativitetsteori]] førte til hans erkjennelse om at solenergien kommer fra [[kjernefysisk fusjon]] i kjernen.<ref name="Whitehouse" group=s/> I 1935 gikk Eddington videre og antydet at andre elementer også kunne dannes innen stjerner.<ref name="Hoyle2005" group=s/> [[Fred Hoyle]] utdypet dette premisset ved å argumentere for at utviklede stjerner kalt [[rød kjempe]] skapte mange [[grunnstoff]]er tyngre enn [[helium]] og [[hydrogen]] i sine kjerner. Når en rød kjempe til slutt frigjør sine ytre lag, vil disse stoffene kunne gjenvinnes og danne andre stjernesystemer.<ref name=Hoyle2005 group=s/>

== Dannelse ==
<!-- {{Se også|Tåkehypotesen}} -->
=== Tidlig stjernetåke ===
Tåkehypotesen fastholder at solsystemet ble dannet gjennom den gravitasjonskollapsen av et fragment fra en gigantisk [[molekylsky]].<ref name="Montmerle2006" /> Skyen i seg selv hadde en størrelse på 20 pc,<ref name="Montmerle2006" /> mens fragmentene var drøyt 1 pc (tre og et kvart lysår i diameter).<ref name="Arizona" /> Den videre kollapsen av fragmentene førte til formasjonen av tette kjerner fra 0,01&ndash;0,02 pc ({{Formatnum:2000}}&ndash;{{Formatnum:20000}} [[Astronomisk enhet|AU]]) i størrelse.<ref name="AU" group=n /><ref name="Montmerle2006" /><ref name="Earth, Moon and Planets" /> Et av disse kollapsede fragmentene (kjent som tidlig stjernetåke) skulle danne det som ble solsystemet.<ref name="Composition" /> Sammensetningen av denne regionen, med en masse så vidt over solens, var omtrent den samme som for solen i dag, med [[hydrogen]], sammen med [[helium]] og spor av [[litium]] produsert av [[Big Bang-nukleosyntese]]. Disse utgjorde ca. 98 % av den totale massen, mens de resterende 2 % av massen bestod av [[metallisitet|tyngre stoff]] som ble skapt av [[nukleosyntese]] i tidligere generasjoner av stjerner.<ref name="Zeilik207" group=s /> Sent i disse stjernenes liv kastet de tyngre stoffer inn i det [[Interstellar materie|interstellare materiet]].<ref name="Lineweaver2001" />
[[Fil:M42proplyds.jpg|thumb|left|Bilde, tatt av [[Hubble Space Telescope]], som viser en [[protoplanetarisk skive]] i [[Oriontåken]], sannsynligvis svært lik den tåken hvor vår egen sol ble dannet.]]
Studier av gamle [[meteoritt]]er avdekker spor av stabile datterkjerner av [[isotop]]er med kort levetid, som [[jern-60]], som kun dannes i eksploderende stjerner med kort levetid. Dette indikerer at en eller flere [[supernova]]er oppstod nær solen mens den ble dannet. En [[sjokkbølge]] fra en supernova kan ha utløst dannelsen av solen ved å lage regioner med overtetthet i skyen, noe som fikk disse regionene til å kollapse.<ref name="Williams" /> Fordi kun massive stjerner med kort levetid produserer supernovaer, må solen ha blitt dannet i en stor stjernedannende region som produserer massive stjerner, muligens lik [[Oriontåken]].<ref name="Cradle" /><ref name="Iron" /> Studier av [[Kuiper-legemer|kuiperbeltets]] struktur og avvikende materialer inne beltet tyder på at Solen ble dannet i en klynge av stjerner med en diameter på mellom 6,5 og 19,5 [[lysår]], og med en samlet masse tilsvarende {{Formatnum:3000}} soler.<ref name="Simon" /> Flere simuleringer av vår unge sol vekselvirker med nært passerende stjerner over de første 100 millioner år av dens liv og produserer unormale baner observert i [[Solsystemet#Det ytre solsystemet|det ytre solsystemet]], slik som [[E-SDO]].<ref name="Nathan" />

På grunn av bevaringen av drivmomentet spant tåken raskere under kollapsen. Ettersom materiet i tåken kondenserte, begynte [[atom]]ene inne i tåken å kollidere med økende frekvens og den [[kinetisk energi|kinetiske energien]] ble konvertert til varme. I sentrum, hvor det mesteparten av massen var samlet, ble stadig varmere enn den omkringliggende skiven.<ref name= "Arizona"/> Over en periode på {{Formatnum:100000}} år<ref name="Montmerle2006" /> forårsaket de konkurrerende kreftene av gravitasjon, gasstrykk, magnetiske felt og rotasjon at tåken strakk seg ut til en spinnende [[protoplanetarisk skive]] med en diameter på ~200 AU<ref name= "Arizona" /> og dannet en tett [[protostjerne]] (en stjerne der hydrogenfusjon enda ikke har startet) i sentrum.<ref name="Greaves" />

På dette stadiet i sin utvikling er solen antatt å ha vært en [[T Tauri-stjerne]].<ref name="apj2_313" /> Studier av T Tauri-stjerner viser at de ofte er ledsaget av skiver av pre-planetarisk materie med masser på 0,001&ndash;0,1 [[solmasse]]r.<ref name= "Kitamara" /> Disse skivene utvidet seg til flere hundre AU &ndash; [[Hubble Space Telescope|Hubble-teleskopet]] har observert protoplanetariske skiver opp til {{Formatnum:1000}} AU i diameter i [[Stjernedannelse|stjernedannende regioner]] slik som Oriontåken<ref name="Padgett" /> &ndash; og er relativt kjølige, kun opp til et par tusen [[kelvin]] på det varmeste.<ref name="Küker" /> I løpet av 50 millioner år ble trykket og temperaturen i solens kjerne så stort at hydrogenet begynte å fusjonere, og skapte en intern energikilde som motvirket gravitasjonell sammentrekking frem til [[hydrostatisk likevekt]] var oppnådd.<ref name="Yi2001" /> Dette markerte solens inntreden i den primære fasen av sitt liv, kjent som [[Hovedserien (astronomi)|hovedserien]]. Hovedseriestjerner henter energi fra fusjon av hydrogen til helium i sine kjerner. Solen er fortsatt en hovedseriestjerne i dag.<ref name="Zeilik320" group=s/>
{{-}}
=== Dannelsen av planeter ===
{{Se også|Protoplanetarisk skive}}

De forskjellige planetene er antatt å ha blitt dannet fra den ''solare stjernetåken'', den skiveformede skyen av gass og støv som ble igjen etter solens dannelse.<ref name="Boss" /> Den nåværende aksepterte måten planetene ble dannet på er kjent som [[akkresjon]], hvor planetene begynte som støvkorn i bane rundt den sentrale protostjernen. Gjennom direkte kontakt ble disse kornene formet til klumper på opp til 200 meter i diameter, som igjen kolliderte og ble til større legemer ([[planetesimal]]er) på ~10 [[kilometer]] i størrelse.<ref name="Goldreich1973"/> Disse økte gradvis gjennom ytterligere sammenstøt, med en vekst på centimetere per år de neste par millioner år.<ref name="Goldreich1973" /> Enkelte planeter ble raskt så store at deres [[gravitasjon]] på omgivelsene økte, og dette bidro til å akselerere tiltrekningen av støv og steinmateriale slik at planetenes veksthastighet økte.<ref name="Peter Frances 2005">Angeles Gavira og Peter Frances (red), ''Rocks and Minerals'', Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 12.</ref>

[[Solsystemet#Det indre solsystemet|Det indre solsystemet]], regionen av solsystemet innenfor 4 AU, var for varmt til at flyktige [[molekyl]]er som [[vann]] og [[metan]] kunne [[kondensasjon|kondensere]], så planetesimalene som ble dannet der, kunne kun dannes fra sammensetninger med høyt smeltepunkt, som for eksempel metaller ([[jern]], [[nikkel]] og [[aluminium]]) og steinete [[silikat]]er. Disse steinete legemene skulle bli de [[Terrestrisk planet|terrestriske planetene]] ([[Merkur]], [[Venus]], [[jorden]] og [[Mars (planet)|Mars]]). Disse sammensetningene er ganske sjelden i universet &ndash; de utgjør kun 0,6 % av tåkens masse &ndash; så de terrestriske planetene kunne ikke bli veldig store.<ref name="Arizona" /> De terrestriske embryoene vokste til rundt 0,05 [[jordmasse]]r og sluttet å samle materie rundt {{Formatnum:100000}} år etter dannelsen av solen; etterfølgende kollisjoner og fusjoner mellom disse legemene med planetstørrelser tillot terrestriske planeter å vokse til sin nåværende størrelse (se [[#Terrestriske planeter|terrestriske planeter]] nedenfor).<ref name="Sciam" />

Da de terrestriske planetene ble danne, forble de innlemmet i en skive av gass og støv. Gassen ble delvis støttet av trykk og gikk dermed ikke like raskt i bane rundt solen som planetene. Det resulterende draget forårsaket en overføring av drivmoment, og som et resultat ble planetene gradvis overført til nye baner. Modeller viser at temperaturvariasjoner i skiven styrte farten for disse vandringene, men trenden for de indre planetene var å migrere innover mens skiven svevde utover, og etterlot planetene i sine nåværende baner.<ref name="Staff" />

[[Gasskjempe]]ne ([[Jupiter]], [[Saturn]], [[Uranus]] og [[Neptun (planet)|Neptun]]) ble dannet lengre ute, utenfor [[frostlinje]]n, punktet mellom banene til Mars og Jupiter, hvor materiet er kjølig nok til at flyktige isete sammensetninger kan holde seg stabile. Isen som dannet gasskjempene var mer rikelig enn de metallene og silikatene som dannet de terrestriske planetene, noe som gjorde kjempene i massive nok til å oppta hydrogen og helium, de letteste og mest vanlige grunnstoffene.<ref name="Arizona" /> Planetesimalene utenfor frostlinjen samlet opptil fire jordmaser innen ca. 3 millioner år.<ref name="Sciam" /> I dag omfatter de fire gasskjempene rett under 99 % av all massen som går i bane rundt solen.<ref name="Combined mass" group=n /> Teoretikere mener at det ikke er tilfeldig at Jupiter ligger like utenfor frostlinjen. Fordi frostlinjen samlet store mengder vann vie fordamping av innfallende iskalde materier, skapte det et område med lavere trykk som økte hastigheten på støvet i bane og stopper deres bevegelse mot solen. I praksis fungerte frostlinjen som en barriere som medførte at materiet ble raskt samlet ~5 AU fra solen. Dette overskuddsmateriet samlet seg sammen til et stort embryo på ca. 10 jordmasser, som deretter begynte å vokse raskt ved å oppta hydrogen fra den omkringliggende skiven. Planeten voks til 150 jordmasser de neste {{Formatnum:1000}} årene før den til slutt nådde 318 jordmasser. Saturns lavere masse kan skyldes at den ble dannet et par millioner år etter Jupiter, da det var mindre gass tilgjengelig å konsumere.<ref name="Sciam" />

T Tauri-stjerner, som den unge solen, har langt sterkere [[stjernevind]] enn mer stabile, eldre stjerner. Uranus og Neptun er antatt å ha blitt dannet etter Jupiter og Saturn, da den sterke [[solvind]]en hadde blåst bort store deler av materiet i skiven. Som et resultat samlet planetene lite hydrogen og helium &ndash; ikke mer enn 1 jordmasse hver. Uranus og Neptun er noen ganger referert til som mislykkede kjerner.<ref name="Thommes"/> De største problemene med dannelseteoriene for disse planetene er tidsskalaen for dannelsen. På deres nåværende steder ville det tatt hundre millioner år for kjernene å samles. Dette betyr at Uranus og Neptun trolig ble dannet nærmere solen &ndash; nær eller til og med mellom Jupiter og Saturn &ndash; og migrerte senere utover (se [[#Planetvandring|planetvandring]] nedenfor).<ref name="Thommes"/><ref name="Levison2007" /> All bevegelse i planetesimaltiden var ikke innover mot solen &ndash; prøven romsonden ''[[Stardust (romsonde)|Stardust]]'' brakte med tilbake fra [[Wild 2]] har antydet at materier fra den tidlige dannelsen av solsystemet vandret fra det varme indre solsystemet til regionen hvor kuiperbeltet ligger.<ref name="Lakdawa" />

Etter mellom tre og ti millioner år,<ref name="Sciam" /> ville den unge solens solvind ha ryddet vekk alt av gass og støv i den protoplanetariske skiven, og blåste det inn i det interstellare rommet og dermed endt planetenes vekst.<ref name="Elmegreen" /><ref name="Hao" />

== Etterfølgende utvikling ==
[[Fil:giantimpact.gif|thumb|Den gigantiske kollisjonen antatt å ha formet [[månen]].]]
Planetene ble opprinnelig antatt å ha blitt dannet i eller i nærheten av deres nåværende baner. Dette synet gjennomgikk imidlertid en radikal forandring mot slutten av det 20. og begynnelsen av det 21. århundret. Foreløpig er det antatt at solsystemet så ganske annerledes ut etter den første dannelsen: flere legemer med minimum lik masse som Merkur fantes i det indre solsystemet og det ytre solsystemet var mye mer kompakt enn det er nå. [[Kuiperbeltet]] var også mye nærmere solen.<ref name="Brown" />

=== Terrestriske planeter ===
Mot slutten av epoken med planetdannelser ble det indre solsystemet bosatt med 50&ndash;100 [[protoplanet]]er med måne- til Mars-størrelser.<ref name="Petit2001" /><ref name="Kominami" /> Videre vekst var kun mulig fordi disse legemene kolliderte og slo seg sammen, noe som tok mindre enn 100 millioner år. Disse objektenes gravitasjon ville ha påvirket hverandre og slitt i hverandres baner før de kolliderte, for så å vokse seg større til de fire terrestriske planetene vi kjenner i dag tok form.<ref name="Sciam" /> En slik gigantisk kollisjon er antatt å ha dannet [[månen]] (se [[#Måner|måner]] nedenfor), mens en annen fjernet det ytre laget til den unge [[Merkur]].<ref name="Solomon2003" />

=== Asteroidebeltet ===
Den ytre kanten av den terrestriske regionen, mellom 2 og 4 AU fra solen, kalles [[asteroidebeltet]]. Asteroidebeltet inneholdt opprinnelig mer enn nok materie til å danne to til tre jordlignende planeter, og et stort antall [[planetesimal]]er ble dannet der. Som med de terrestriske planetene kollapset også planetesimalene i denne regionen og dannet 20&ndash;30 protoplaneter med måne- til Mars-størrelse;<ref name="Bottke2005" /> nærheten til Jupiter gjorde imidlertid at denne regionen ble dramatisk endret etter Jupiters dannelse 3 millioner år etter solen.<ref name="Petit2001" /> [[Baneresonans]]er med Jupiter og Saturn er spesielt sterke i asteroidebeltet og gravitasjonell påvirkning med mer massive embryoer spredte mange planetesimaler inn i disse resonansene. Jupiters gravitasjon økte hastigheten på objekter innenfor disse resonansene, og forårsaket at de ble knust i kollisjoner med andre legemer heller enn å samles.<ref name="Artymowicz" />

Etter som Jupiter vandret innover etter dannelsen (se [[#Planetvandring|planetvandring]] nedenfor) ville resonanser ha feid over asteroidebeltet og dynamisk [[eksitasjon|eksitert]] regionens populasjon og økt hastigheten deres relativt til hverandre.<ref name="Scott" /> Den kumulative virkningen av resonansen og embryoene enten spredte planetesimalene bort fra asteroidebeltet eller eksiterte [[inklinasjon]]en eller [[eksentrisitet]]en.<ref name=Bottke2005/><ref name=OBrien2007/>  Noen av disse massive embryoene ble også kastet ut av Jupiter, mens andre kan ha vandret til det indre solsystemet og spilt en rolle i den endelige akkresjonen av de terrestriske planetene.<ref name=Bottke2005/><ref name=Raymond2007/><ref name="Watnabe" /> I løpet av denne primære utarmingsperioden forsvant virkningene fra de store planetene og protoplanetene forlot asteroidebeltet med en total masse som tilsvarer mindre enn 1 % av jorden, hovedsakelig bestående av små planetesimaler.<ref name="OBrien2007" /> Dette er fortsatt 10&ndash;20 ganger mer enn den nåværende massen i hovedbeltet, som er ca 1/{{Formatnum:2000}} av jordens masse.<ref name="Krasinsky2002" /> En sekundær utarmingsperiode som brakte asteroidebeltet ned i nærheten av dagens masse er antatt å ha fulgt når Jupiter og Saturn gikk inn i en midlertidig 2:1 baneresonans (se nedenfor).

Det indre solsystemets periode med enorme kollisjoner spilte trolig en rolle for at jorden har fått sitt nåværende innhold av vann (~6×10<sup>21</sup> kg) fra det tidlige asteroidebeltet. Vann er for flyktig til å ha vært til stede under jordens dannelse og må ha blitt «levert» fra ytre, kaldere deler av solsystemet i ettertid.<ref name="Hsieh2006" /> Vannet har trolig blitt «levert» av protoplaneter og små planetesimaler som ble kastet ut fra asteroidebeltet ved Jupiter.<ref name="Raymond2007" /> En populasjon av [[asteroidebeltekomet]]er oppdaget i 2006 har også blitt foreslått som en mulig kilde til vannet på jorden.<ref name="Hsieh2006" /><ref name="Reddy" /> Som kontrast har [[komet]]er fra kuiperbeltet eller fjernere regioner «levert» mer enn ca. 6 % av vannet på jorden.<ref name="Gomes"/><ref name="Morbidelli2000" /> [[Panspermi]]-hypotesen mener at livet i seg selv kan ha vært deponert på jorden på denne måten, selv om denne ideen ikke er allment akseptert.<ref name="Raulin-Cerceau" />

=== Planetvandring ===
<!--{{Utdypende|Nice-modellen}}-->
Ifølge tåkehypotesen er de to ytterste planetene på «feil sted». Uranus og Neptun (kjent som «[[iskjempe]]r») befinner seg i en region hvor den reduserte tettheten av stjernetåken og lengre omløpsperioder gjør de høyst usannsynlig ble dannet her.<ref name="Taylor2001" /> De to er i stedet antatt å ha blitt dannet i baner nær Jupiter og Saturn, hvor det var mer materie tilgjengelig, for så å ha vandret utover til deres nåværende posisjoner over flere hundre millioner år.<ref name="Thommes" />
[[Fil:Lhborbits.png|thumb|400px|Simulering viser de ytre planetene og kuiperbeltet: a) Før Jupiter/Saturns 2:1-resonans b) Spredning av kuiperlegemer inn i solsystemet etter Neptuns skifte av bane c) Etter Jupiters utkasting av Kupierlegemer.<ref name="Gomes" />]]
De ytre planetenes vandring er også nødvendig for å gjøre rede for eksistensen og egenskapene til solsystemets ytterste regioner.<ref name="Levison2007" /> [[Transneptunske-objekt|Forbi Neptun]] fortsetter solsystemet i [[Kuiperbeltet]], [[den spredte skiven]] og [[Oorts sky]], tre glisne populasjoner av isete legemer antatt å være stedet hvor de fleste observerte [[komet]]er stammer fra. I denne avstanden fra solen var tilveksten for liten til at planeter kunne dannes før stjernetåken spredte seg, og dermed manglet den opprinnelige skiven nok massetetthet til å stabilisere seg til en planet.<ref name="Taylor2001" /> Kuiperbeltet ligger mellom 30 og 55 AU fra Solen, mens den spredte skiven strekker seg til over 100 AU<ref name="Levison2007" /> og den fjerne Oorts sky begynner ved rundt {{Formatnum:50000}} AU.<ref name="Morbidelli2006" /> Opprinnelig var imidlertid kuiperbeltet mye større og nærmere solen, med en ytre grense på ca. 30 AU. Dets indre grense ville ha vært like utenfor banene til Uranus og Neptun, som i sin tur var langt nærmere solen da de ble dannet (mest sannsynlig i området rundt 15&ndash;20 AU), og i motsatt posisjon med Uranus lengre fra solen enn Neptun.<ref name="Gomes" /><ref name="Levison2007" />

Etter dannelsen av solsystemet fortsatte banene til de store planetenes og endres sakte, påvirket av deres samhandling med det store antallet gjenværende planetesimaler. Etter 5&ndash;600 millioner år (ca. 4 milliarder år siden) falt Jupiter og Saturn inn i en 2:1-resonans; Saturn gikk én runde rundt solen på den tiden Jupiter gikk to runder.<ref name="Levison2007" /> Denne resonansen skapte en gravitasjonell kraft mot de ytre planetene og forårsaket at Neptun passerte Uranus og gikk inn i deg gamle kuiperbeltet. Planetene spredte seg flertallet av de små isete legemene innover mens de selv beveget seg utover. Disse planetesimalene ble deretter spredte på samme måte de neste planetene de møtte, og endret planetenes baner utover mens de selv beveget seg innover.<ref name="Levison2007" /> Denne prosessen fortsatte til planetesimalene ble påvirket av Jupiter, hvis enorme tyngdekraft sendte dem ut til svært [[Ellipse|elliptiske]] baner eller til og med ut av hele solsystemet. Dette førte til at Jupiter forflyttet seg noe innover.<ref name="Jupiter" group=n /> Objektene som ble spredt ut til svært elliptiske baner dannet Oorts sky;<ref name="Levison2007" /> de objektene som ble spredt i mindre grad av den vandrende Neptun dannet det nåværende kuiperbeltet og den spredte skiven.<ref name="Levison2007" /> Dette scenariet forklarer den nåværende lave masen i kuiperbeltet og den spredte skiven. Noen av de spredte objektene, inkludert [[Pluto]], ble gravitasjonelt knyttet til Neptuns bane og tvunget inn i en [[baneresonans]].<ref name="Malhorta1995" /> Til slutt gjorde friksjonen innenfor skiven med planetesimaler banene til Uranus og Neptun sirkulær igjen.<ref name="Levison2007" /><ref name="Fogg Nelson" />

I motsetning til de ytre planetene antas ikke de indre å ha vandret betydelig etter solsystemets dannelse. Dette kommer av at deres baner har holdt seg stabile etter perioden med gigantiske kollisjoner.<ref name="Sciam" />

=== Under og etter det sene tunge bombardementet ===
<!--{{Utdypende|Det sene tunge bombardementet}}-->
[[Fil:Barringer Meteor Crater, Arizona.jpg|thumb|left|Barringerkrateret i Arizona oppstod for {{Formatnum:50000}} år siden etter at en [[meteoritt]] med 50 meters diameter slo ned.]]
Gravitasjonelle forstyrrelser fra de ytre planetenes vandring ville ha sendt et stort antall asteroider inn i det indre solsystemet, og i stor grad tappe det opprinnelige beltet til det nådde dagens ekstremt lave masse.<ref name="OBrien2007" /> Denne hendelsen kan ha utløst det sene tunge bombardementet som skjedde for rundt 4 milliarder år siden, rundt 5ndash;600 millioner år etter dannelsen av solsystemet.<ref name="Gomes" /><ref name="shuffle" /> Perioden med tungt bombardement varte i flere hundre millioner år og de tydelige kratrene på geologisk døde legemer i det indre solsystemet, som [[Månen]] og [[Merkur]], er fremdeles synlige.<ref name="Gomes" /><ref name="Chronology" /> Et slikt bombardement må nødvendigvis ha utløst stor varmeenergi som har økt temperaturen på kloden betraktelig.<ref name="Peter Frances 2005"/> De eldste kjente bevisene for [[organisme|liv på jorda]] går 3,8 milliarder år tilbake, nesten umiddelbart etter slutten på det sene tunge bombardementet.<ref name="life" />

Nedslag er antatt å være en vanlig del av solsystemets utvikling. At de fortsetter å skje kan dokumenteres av en kollisjon mellom [[Shoemaker-Levy 9]] og [[Jupiter]] i 1994, og [[Barringerkrateret]] i [[Arizona]]. Akkresjonsprosessen er derfor ikke komplett, og kan fremdeles utgjøre en trussel for livet på jorden.<ref name="Chapman" /><ref name="Agnor2006" />

I løpet av solsystemets utvikling har kometer blitt kastet ut av det indre solsystemet av de store planetenes gravitasjon og sendt tusenvis av AU utover for å danne Oorts sky, en sfærisk ytre sverm av kometkjerner i det fjerneste av solens gravitasjonskraft. Til slutt, etter ca. 800 millioner år, begynte påvirkningen fra [[galaktiske tidevannskrefter]], passerende stjerner og gigantiske molekylskyer å utarme skyen og sende kometer til det indre solsystemet.<ref name="Morbidelli2006" /> Utviklingen av det ytre solsystemet synes også å ha blitt påvirket av [[Erosjon (astronomi)|erosjon]] fra [[solvind]]er, mikrometeoritter og nøytrale komponenter i det [[Interstellar materie|interstellare materiet]].<ref name="Clark" />

Utviklingen av asteroidebeltet etter det sene tunge bombardementet ble i hovedsak styrt av kollisjoner.<ref name="Bottke2005b" /> Objekter med store masser har nok gravitasjon til å beholde materie kastet ut av en kraftig sammenstøt, men i asteroidebeltet er dette vanligvis ikke tilfelle. Som et resultat har mange objekter blitt knust, og mange ganger har nyere objekter blitt satt sammen av mindre voldsomme sammenstøt.<ref name="Bottke2005b" /> Måner rundt enkelte asteroider kan per i dag kun forklares som konsolideringer av materier slynget vekk fra det overordnede objektet uten nok energi til å fullstendig unnslippe dets tyngdekraft.<ref name="Arrhenius" />

== Måner ==
{{Se også|Nedslagsteorien}}
Måner har kommet til å eksistere rundt de fleste planeter og andre legemer i solsystemet. Disse er [[naturlig satellitt|naturlige satellitter]] som ble startet av en av tre mulige mekanismer:
* dannelse fra en sentrum-planetarisk skive (kun i tilfeller med gasskjempene)
* dannelse etter kollisjon (gitt en stor nok effekt i en lav vinkel)
* fangst av et passerende objekt

Jupiter og Saturn har en rekke store måner, slik som [[Io (måne)|Io]], [[Europa (måne)|Europa]], [[Ganymedes (måne)|Ganymedes]] og [[Titan (måne)|Titan]] som kan ha opprinnelse fra skiver rundt hver planet på samme måte som planetene ble dannet fra skiven rundt solen.<ref name="Takato" /><ref name="Cain2004" /> Denne opprinnelsen er antydet av den månenes størrelse og nærheten til planetene. Disse egenskapene er umulig å oppnå ved å fangst, mens den gassaktige karakteren til de primære gjør dannelse fra kollisjonsrester umulig. De ytre månene til gasskjempene har en tendens til å være små og ha [[Baneeksentrisitet|eksentriske]] baner med vilkårlige inklinasjoner. Dette er egenskaper som er karakteristiske for fangede legemer.<ref name="Jewitt" /><ref name="Sheppard" /> De fleste slike måner går i bane i motsatt retning av planeten de tilhører. De største irregulære månene er Neptuns måne [[Triton (måne)|Triton]], som er antatt å være et fanget [[Kuiper-legemer|kuiperlegeme]].<ref name="Agnor2006" />

Måner av massive legemer i solsystemet har blitt skapt av både kollisjoner og fangst. [[Mars (planet)|Mars]]' to små måner, [[Deimos]] og [[Phobos (måne)|Phobos]] er antatt å være fangede [[asteroide]]r.<ref name="Zeilik118" group=s /> Jordens måne er antatt å ha blitt dannet som et resultat av en enkelt, stor og skrå kollisjon.<ref name="Canup2005" /><ref name="Stevenson" /> Det nedslående objektet hadde trolig en masse sammenlignbar med Mars, og nedslaget skjedde trolig mot slutten av perioden med store nedslag. Kollisjonen sendte noe av kjernene til objektene som slo ned ut i bane, og disse dannet så månen.<ref name="Canup2005" /> Nedslaget var trolig det siste i rekken av sammensmeltninger som dannet jorden. En annen hypotese er at objektet på størrelse med Mars kan ha blitt dannet ved et av de stabile [[Lagrange-punkt]]ene til jorden og solen (enten L<sub>4</sub> eller L<sub>5</sub>) og drev bort fra sin posisjon.<ref name="Taylor1998" /> Plutos måne Charon kan også ha blitt dannet ved hjelp av en stor kollisjon; Pluto&ndash;Charon og jorden&ndash;månen-systemene er de eneste to i solsystemet der satellittenes masse er minimum 1 % av de større legemene.<ref name="impact_Pluto" />

== Fremtid ==
Astronomer estimerer at solsystemet, slik vi kjenner i dag, ikke vil endre seg drastisk før solen har fusjonert alt [[hydrogen]]et i kjernen om til [[helium]] og begynt [[stjerneutvikling]]en fra [[Hovedserien (astronomi)|hovedserien]] av [[Hertzsprung-Russell-diagram]]met og inn dens [[rød kjempe]]-fase. Likevel vil solsystemet fortsette å utvikle seg til da.

=== Langvarig stabilitet ===
<!--{{Hovedartikkel|Solsystemets stabilitet}}-->
Solsystemet er [[Kaosteori|kaotisk]] over tidsskalaer på millioner og milliarder av år,<ref name="Laskar94" /> med planetenes bane åpne for langvarige variasjoner. Et kjent eksempel på dette kaoset er Neptun&ndash;Pluto&ndash;systemet som ligger i en 3:2 [[baneresonans]]. Selv om resonansen i seg selv vil holde seg stabil, vil det vær umulig å forutse Plutos plassering mer enn 10&ndash;20 millioner år frem i tid ([[Ljapunov-tid]]) med noen grad av nøyaktighet.<ref name="Sussman" /> Et annet eksempel er jordens [[aksehelning]] som, takket være friksjon fra jordens mantel på grunn av tidevannspåvirkning fra månen ([[#Månering-systemer|se nedenfor]]), vil bli uberegnelig på et tidspunkt på mellom 1,5 og 4,5 milliarder år fra nå.<ref name="Surgy" />

De ytre planetenes bane er kaotiske over lengre tidsskalaer, slik at de har en Ljapunov-tid i størrelsesorden 2&ndash;230 millioner år.<ref name="Hayes07" /> I alle tilfeller betyr dette at posisjonen til en planet langs sin bane til slutt vil bli umulig å forutsi med sikkerhet (så, for eksempel tidspunktet for vinter og sommer blir usikkert), men i noen tilfeller kan banene i seg selv endres dramatisk. Slikt kaos utpeker seg sterkest som endringer i [[Baneeksentrisitet|eksentrisitet]] hvor noen planeters baner blir mer eller mindre [[ellipse|elliptiske]].<ref name="Stewart" group=s/>

Til syvende og sist er solsystemet stabilt i og med at ingen av planetene vil kollidere med hverandre eller bli kastet ut av systemet de neste par milliarder år.<ref name="Hayes07" /> Utover dette vil Mars' eksentrisitet vokse til rundt 0,2 innen fem milliarder år, slik at den vil ligge i en jordkryssende bane og føre til en potensiell kollisjon. I det samme tidsrommet kan Merkurs eksentrisitet vokse enda mer, og et nært møte med Venus kan teoretisk bringe den ut av hele solsystemet<ref name="Laskar94" /> eller sende den på kollisjonskurs med Venus eller jorden.<ref name="Shiga" />

=== Månering-systemer ===
Utviklingen av månesystemer er drevet av [[tidevann]]skreftene. En måne vil fremkalle en [[tidevannskrefter|tidevannsheving]] i objektet det går i bane rundt (det primære) på grunn av ulik gravitasjonskraft i primærobjektet tverrsnitt. Hvis en måne går i ring i samme retning som planetens rotasjon, og paleten roterer raskere enn omløpstiden på månen, vil hevingen stadig bli trukket i forkant av månen. I denne situasjonen blir et [[drivmoment]] overført fra rotasjonen av primærobjektet til omløpet av satellitten. Månen får energi og går gradvis utover i en spiral mens primærobjektet roterer saktere over tid.

Jorden og dens måne er ett eksempel på denne konfigurasjonen. I dag er månen fanget i bane rundt jorden og et omløp rundt jorden (for tiden ca. 29 dager) tilsvarer en rotasjon rundt sin egen akse, slik at den alltid viser én side mot jorden. Månen vil fortsette å bevege seg bort fra jorden, og jordens spinn vil fortsette å avta gradvis. Om rundt 50&nbsp;milliarder år, hvis de overlever [[#Solen og planetenes miljøer|solens ekspansjon]], vil jorden og månens bane bli låst til hverandre; hver av dem vil ble fanget i det som kalles en «spinn-bane-resonans» der månen vil sirkle rundt jorden på rundt 47 dager og både jorden og månen vil rotere rundt sine akser på den samme tiden, og kun være synlig fra den ene halvkulen.<ref name="Murray" group=s /><ref name="Dickinson" group=s/> Andre eksempler er de [[Galileiske måner|galileiske månene]] til Jupiter (i tillegg til mange av Jupiters mindre måner)<ref name="Gailitis" /> og de fleste av de større månene til Saturn.<ref name="Bevilacqua" />
[[Fil:Voyager 2 Neptune and Triton.jpg|thumb|Neptun og dens måne [[Triton (måne)|Triton]], tatt av ''[[Voyager 2]]''. Tritons bane vil etter hvert bringe den innenfor Neptuns [[Roche-grense]], rive den fra hverandre og eventuelt danne et nytt ringsystem.]]
Et annet scenario oppstår når månen kretser raskere rundt det primære objektet enn det selv roterer, eller kretser i motsatt retning av primærobjektets rotasjon. I disse tilfellene vil tidevannsforhøyningen ligge i etterkant av månen i dens omløpsbane. I de foregående tilfellene vil retningen av drivmomentet bli reversert, slik at rotasjonen til primærobjektet øker mens satellittens bane blir mindre. I sistnevnte tilfelle vil drivmomentet til rotasjonen og kretsingen ha motsatt fortegn slik at overføring leder til nedgang i størrelsesklasse for begge (som motvirker hverandre).<ref name="Transfer" group=n /> I begge tilfeller fører tidevannsretardasjon til at månen spinner innover mot primærobjektet helt til den enten blir revet i biter av tidevannspåkjenninger og potensielt skaper et [[planetarisk ring]]-system, eller krasjer inn i planetens overflate eller atmosfære. En slik skjebne venter Mars' måne [[Phobos (måne)|Phobos]] (i løpet av 30&ndash;50&nbsp;millioner år),<ref name="Bills2006" /> Neptuns måne [[Triton (måne)|Triton]] (om 3,6&nbsp;milliarder år),<ref name="Chyba1989" /> Jupiters måner [[Metis (måne)|Metis]] og [[Adrastea (måne)|Adrastea]],<ref name="Burns2004" /> og minst 16 av Uranus' og Neptuns satellitter. Uranus' måne [[Desdemona (måne)|Desdemona]] kan også kollidere med en av sine nabomåner.<ref name="Duncan1996" />

En tredje mulighet er der hvor det primære objektet og månen er tidevannslåst til hverandre. I dette tilfellet forblir tidevannsforhøyningen rett under månen og der er ingen overføring av drivmoment eller endring av omløpstid. [[Pluto]] og [[Charon (måne)|Charon]] er et eksempel på denne konfigurasjonen.<ref name="Buie" />

Inntil [[romsonde]]n [[Cassini-Huygens]] kom frem i 2004, ble [[Saturns ringer]] antatt å være mye yngre enn solsystemet og var ikke ventet å overleve mer enn 300&nbsp;millioner år. Gravitasjonell påvirkning fra Saturns måner var forventet å gradvis føre ringenes ytterkanter nærmere planeten og at slitasje fra meteoritter og Saturns gravitasjon ville fjerne resten av ringene.<ref name="Coledan" /> Data fra ''Cassini'' førte imidlertid til at forskerne endret dette tidlige synet. Observasjoner viste 10&nbsp;km brede isklumper av materie som gjentatte ganger brytes og gjendannes og på den måten holder ringene «ferske». Saturns ringer er langt mer massive enn ringene til de andre gasskjempene. Denne store massen er antatt å bevart Saturns ringer siden planeten ble dannet 4,5&nbsp;milliarder år siden og vil trolig bevare dem i flere milliarder år fremover.<ref name="Astronomy Now" />

=== Solen og planetenes miljøer ===
<!-- {{Se også|Stjerneutvikling|Jordens fremtid}} -->
På lang sikt vil de største endringene i solsystemet kommer fra endringer fra solen i seg selv etter hvert som den eldres. Etter hvert som solen forbrenner alt drivstoffet av hydrogen, vil det bli varmere og det gjenværende drivstoffet vil forbrennes enda raskere. Som et resultat av dette vil solen vokse seg lysere med hastighet på ca. 10 % hvert 1,1&nbsp;milliarder år.<ref name="scientist" /> Om ca. en milliard år vil den [[beboelig sone|beboelige sonen]] i solsystemet ha forflyttet seg utover på grunn av økning av solens stråling. Jordens overflate vil bli så varm at flytende [[vann]] ikke lengre vil eksistere naturlig. Ved dette tidspunktet vil alt liv på jorden være utryddet.<ref name="Schroder2008" /> Fordamping av vann, en sterk [[drivhusgass]], fra havets overflate kan akselerere temperaturøkningen, potensielt endre alt livet på jorden raskere.<ref name="Ødegaard" /> I løpet av denne tiden er det mulig at temperaturen på Mars' overflate stiger og at [[karbondioksid]] og vann som for tiden er frosset under overflaten vil slippe ut i [[atmosfære]]n. Dette vil kunne føre til en [[drivhuseffekt]] som vil varme opp planeten til den oppnår forhold lignende de som er på jorden i dag, og potensielt gi grunnlag for [[liv]].<ref name="mars" /> Om 3,5&nbsp;milliarder år fra nå vil forholdene på jordens overflate være tilsvarende forholdene på Venus i dag.<ref name="scientist" />

[[Fil:Sun red giant-no.svg|thumb|left|Relativ størrelse på vår egen sol som den er nå (innfelt) i forhold til antatt fremtidig størrelse som en rød kjempe]]

Om rundt 5,4&nbsp;milliarder år fra nå vil solens kjerne bli så varm at den kan utløse fusjon av hydrogenet i sitt omkringliggende skall.<ref name="Schroder2008" /> Dette vil medføre at de ytre lagene av stjernen ekspanderer kraftig og gå inn i en fase hvor den blir kalt [[rød kjempe]].<ref name="Zeilik321" group=s /><ref name="CVs" /> Innen 7,5&nbsp;millioner år vil solen ha utvidet seg til en radius på 1,2&nbsp;AU &ndash; 256 ganger sin nåværende størrelse. Mot slutten av den røde kjempe-fasen vil solens overflate bli vesentlig kjøligere (rundt {{Formatnum: 2600}}&nbsp;K) som følge av økt overflateareal og [[luminositet]]en vil bli mye høyere &ndash; opp til {{Formatnum:2700}}&nbsp;ganger solens nåværende luminositet. I en del av perioden som rød kjempe vil solen ha en sterk [[stjernevind]] som vil frakte bort ca. 33 % av dens masse.<ref name="Schroder2008" /><ref name="sun_future" /><ref name="Zeilik322" group=s /> I disse periodene er det også mulig at Saturns måne [[Titan (måne)|Titan]] kan oppnå en overflatetemperatur som kan gi grunnlag for liv.<ref name="Titan" /><ref name="Delehanty" />

Etter hvert som solen utvides vil den sluke planetene [[Merkur]] og, sannsynligvis, [[Venus]].<ref name="Rybicki2001" /> [[Jorden]]s skjebne er mer usikker; selv om solen vil omslutte jordens nåværende bane vil stjernens tap av masse (og dermed svakere gravitasjon) forårsake at planetenes baner flytter seg utover.<ref name="Schroder2008" /> Dersom det bare var for dette, ville Venus og sannsynligvis jorden sannsynligvis unnslippe forbrenning,<ref name=sun_future /> men en studie fra 2008 antyder at jorden trolig vil bli slukt som følge av [[Roche-grensen|tidevannspåvirkning]] med solens svakt bundne, ytre omslutning.<ref name="Schroder2008" />

Gradvis vil det brennende hydrogenet i skallet rundt solens kjerne øke kjernens masse til den når ca. 45 % av dagens [[solmasse]]. Ved dette tidspunktet vil tettheten og temperaturen være så høy at fusjonen av [[helium]] til [[karbon]] vil begynne og føre til et [[heliumflash]]. Solen vil krympe fra rundt 250 til 11&nbsp;ganger sin nåværende (hovedserie) radius. Følgelig vil luminositeten reduseres fra rundt {{Formatnum: 3000}} til 54 ganger dens nåværende nivå og overflatetemperaturen vil øke til rundt {{Formatnum: 4770}}&nbsp;K. Solen vil bli en [[horisontal kjempegren]] og forbrenne helium i kjernen på en stabil måte omtrent på samme måte som den forbrenner hydrogen i dag. Denne fasen med fusjon av helium vil kun vare i 100&nbsp;millioner år. Til slutt vil den måtte forbrenne reservene av hydrogen og helium i de ytre lagene og vil da utvides en andre gang og bli til det som er kjent som en [[asymptotisk kjempegren]]-stjerne. Ved dette stadiet vil solens luminositet øke igjen. Den vil nå rundt {{Formatnum: 2090}} ganger dagens luminositet og den vil kjøles til rundt {{Formatnum: 3500}}&nbsp;K.<ref name="Schroder2008" /> Denne fasen vil vare ca. 30&nbsp;millioner år, hvorpå solens gjenværende ytre lag vil falle bort over en periode på ytterligere {{Formatnum: 100000}}&nbsp;år og forårsake en strøm av materie ut i rommet som danner en glorie gjent (misvisende) som [[planetarisk tåke]]. Det utkastede materiet vil inneholde heliumet og karbonet produsert av solens kjernefysiske reaksjoner og fortsette anrikingen av det interstellare materiet med tunge elementer for fremtidige generasjoner av stjerner.<ref name="nebula" />

[[Fil:M57 The Ring Nebula.JPG|thumb|[[Ringtåken]], en planetarisk tåke tilsvarende til det solen vil bli]]

Dette er en relativt fredelig prosess og ikke sammenlignbart med en [[supernova]] som vår sol er for liten til å gjennomgå som en del av utviklingen sin. Enhver observatør til stede for å bevitne denne forekomsten vil se en massiv økning i solvindens hastighet, men ikke tilstrekkelig til å ødelegge en planet fullstendig. Stjernens tap av masse kan imidlertid sende banene til de overlevende objektene ut i kaos og forårsake at noen kolliderer med hverandre, noen kan bli sendt ut av solsystemet mens andre kan bli revet i stykker av tidevannskrefter.<ref name="Gänsicke" /> I etterkant vil det som er igjen av solen bli en [[hvit dverg]], et usedvanlig tett objekt med 54 % av sin opprinnelige masse, men kun på størrelse med jorden. I utgangspunktet kan denne hvite dvergen vær 100&nbsp;ganger så lyssterk som solen er i dag. Den vil bestå utelukkende av [[Degenerert materie|degenerert]] karbon og [[oksygen]], men vil aldri nå temperaturer høye nok til å at det kan oppstå en fusjon mellom disse [[grunnstoff]]ene. Dermed vil solen som nå er en hvit dverg gradvis avkjøles og vokse seg mørkere og mørkere.<ref name="future-sun" />

Etter hvert som solen dør vil dens gravitasjonskraft på legemer i baner som planeter, kometer og asteroider svekkes på grunn av dens tap av masse. Alle gjenværende planeters omløpsbane vil utvides; hvis Venus, jorden og Mars fremdeles eksisterer vil deres baner ligge på henholdsvis 1,4&nbsp;AU (210&nbsp;millioner km), 1,9&nbsp;AU (280&nbsp;millioner kilometer) og 2,8&nbsp;AU (420&nbsp;millioner kilometer). De og de andre gjenværende planetene vil bli mørke, iskalde ruiner fullstendig blottet for enhver form for liv.<ref name="sun_future" /> De vil fortsette å gå i bane rundt sin stjerne, dog med lavere hastighet på grunn av den økte avstanden til solen og solens reduserte gravitasjon. To milliarder år senere, når solen er blitt kjølt ned til størrelsesorden {{Formatnum: 6000}}&ndash;{{Formatnum: 8000}}&nbsp;K, vil karbonet og oksygenet i solens kjerne fryse og over 90 % av den gjenværende massen vil anta en [[Krystallstruktur|krystallinsk struktur]].<ref name="Metcalfe" /> Til slutt, etter milliarder av år, vil solen slutte å skinne helt og bli en [[sort dverg]].<ref name="Fontaine2001" />

== Galaktisk påvirkning ==
[[Fil:Milky Way Spiral Arm.svg|left|thumb|Solsystemets lokalisering i vår galakse]]
Solsystemet forflytter seg alene gjennom [[galakse]]n [[Melkeveien]] i en sirkulær bane ca. {{Formatnum: 30000}}&nbsp;[[lysår]] fra [[Galaktiskt sentrum|galaksens sentrum]]. Hastigheten er ca. 220&nbsp;km/s. Tiden det tar for solsystemet å gjennomføre et omløp rundt galaksens sentrum, et [[galaktisk år]], er i størrelsesorden 220&ndash;250&nbsp;millioner år. Siden dannelsen har solsystemet fullført minst 20 slike omløp.<ref name="biblio" />

En rekke forskere har spekulert i at solsystemets bane gjennom galaksen er en faktor i periodisiteten av [[masseutryddelse]]r observert i jordens [[fossil]]samlinger. En hypotese foreslår at vertikale svingninger gjort av solen mens den går i bane rundt galaksens sentrum fører til at den regelmessig passerer gjennom galaksens plan. Når solens omløpsbane fører den på utsiden av den galaktiske skiven blir påvirkningen fra det [[Galaktiske tidevannskrefter|galaktiske tidevannet]] svakere; når den entrer den galaktiske skiven igjen, noe den gjør hvert 20&ndash;25&nbsp;millioner år, blir den påvirket av den langt sterkere «tidevannsskiven», som ifølge matematiske modeller øker [[fluks]]en til kometer i [[Oorts sky]]s med en faktor på fire og fører til en massiv økning i sannsynligheten for en ødeleggende nedslag.<ref name="Szpir" />

Andre hevder imidlertid at solen for tiden er nær det galaktiske planet og at likevel var den siste store utryddelsen for 15&nbsp;millioner år siden. Derfor kan ikke solens vertikale posisjon alene forklare slike periodiske utryddelser, og at utryddelser i stedet skjer når solen passerer gjennom galaksens [[Spiralgalakse#Sprialarm|spiralarm]]. Spiralarmene er ikke hjem bare for et større antall [[molekylsky]]er hvis tyngdekrefter kan forvrenge Oorts sky, men også for høyere konsentrasjoner av lyse [[blå kjempe]]stjerner som eksisterer i relativt korte perioder for så å eksplodere voldsomt som [[supernova]]er.<ref name="Leitch" />

=== Galaktisk kollisjon og planetenes spredning ===
<!-- {{Utdypende|Andromeda–Melkevei-kollisjon}} -->
Selv om de aller fleste galaksene i universet beveger seg bort fra Melkeveien, er [[Andromedagalaksen]], det største medlemmet av vår [[Den lokale gruppen|lokale gruppe]], på vei mot Melkeveien i rundt 120&nbsp;km/s.<ref name="Cain2007" /> Om rundt 2&nbsp;milliarder år vil Andromeda og Melkeveien kollidere deformeres som [[tidevannskrefter]] og forvrenge sine ytre armer til store [[galaktiske tidevannskrefter|tidevannshaler]]. Dersom denne antatte hendelsen oppstår, beregner astronomer at det er 12 % sjanse for at solsystemet vil bli trukket utover i Melkeveiens tidevannshale, og 3 % sjanse for at det vil bli [[Tyngdekraft|gravitasjonelt]] bundet til Andromeda og dermed en del av denne galaksen.<ref name="Cain2007" /> Etter ytterligere serier med utstøtende eksplosjoner, hvor sannsynligheten for utstøting av solsystemet øker til 30 %,<ref name="Cox" /> vil galaksenes [[Supermassivt sort hull|supermassive sorte hull]] slå seg sammen. Til slutt, etter rundt 7&nbsp;milliarder år vil Andromeda og Melkeveien være sammenslått til en stor [[elliptisk galakse]]. Dersom der er nok gass, vil gassen i løpet av sammenslåingen bli tvunget til sentrum av den formende galaksen. Dette kan føre til en kort periode med intensiv stjernedannelse kalt [[Starburstgalakse|starburst]].<ref name="Cain2007" /> I tillegg vil den innfallende gassen mate det nydannede sorte hullet og omdanne det til en [[aktiv galakse]]kjerne. Kreftene fra disse påvirkningene vil trolig presse solsystemet inn i den nye galaksens ytre halo, og etterlate den relativt uskadd etter strålingen fra disse kollisjonene.<ref name="Cain2007" />

Det er en vanlig misforståelse at denne kollisjonen vil forstyrre planetenes omløpsbane i solsystemet. Mens det er sant at gravitasjonen til passerende stjerner kan løsrive planeter til det interstellare rom, er avstanden mellom stjerner så store at sannsynligheten for at en kollisjon mellom Andromeda og Melkeveien vil forårsake forstyrrelser til et individuelt stjernesystem er ubetydelig. Mens solsystemet som helhet kunne bli påvirket av disse hendelsene, forventes det ikke at olen og planetene blir det.<ref name="Braine" />

Over tid øker imidlertid den [[Kumulativ fordelingsfunksjon|kumulative sannsynligheten]] for et tilfeldig møte med en stjerne, og forstyrrelser av planeter blir unngåelig. Forutsatt at [[Big Crunch]]- eller [[Big Rip]]-scenarioer for slutten på universet ikke forekommer, tyder beregninger på at gravitasjonen fra passerende stjerner vil fullstendig ha fjernet alle de gjenværende planetene fra den døde solen innen en kvadrillion (10<sup>15</sup>) år. Dette markerer slutten på solsystemet. Mens solen og planeten kan overleve vil solsystemet, i noen meningsfull forstand, opphøre å eksistere.<ref name="Dyson" />

== Kronologi ==
[[Fil:Solar Life Cycle.svg|400px|thumb|Tidslinje for solens liv]]
Tidsrammen for solsystemets dannelse har blitt fastsatt ved bruk av [[Radiometrisk datering|radiometriske dateringer]]. Forskere anslår at solsystemet er 4,6&nbsp;milliarder år gammelt, og de eldste kjente mineralkornene på jorden er ca. 4,4&nbsp;milliarder år gamle.<ref name="Wilde" /> Mineraler som er så gamle er sjeldne ettersom jordens overflate til stadighet blir omformet av [[erosjon]], [[vulkan]]isme og [[platetektonikk]]. For å anslå alderen på solsystemet bruker forskere [[meteoritt]]er som ble dannet under den tidlige sammensetningen av stjernetåken. Nesten alle meteoritter (se [[Canyon Diablo]]) er funnet å ha en alder på 4,6&nbsp;milliarder år, noe som antyder at solsystemet må være minst så gammelt.<ref name="Wallace45" group=s />

Studier av skiver rundt andre stjerner har også gjort mye for å etablere en tidsramme for solsystemets dannelse. Stjerner på mellom én og tre millioner år har skiver som er rike på gass mens skiver som er mer enn ti millioner år gamle har lite eller ingen gass, noe som tyder på at gasskjempene i dem har opphørt dannelsen.<ref name="Sciam" />

=== Tidslinje for solsystemets utvikling ===
Merk: Alle datoer og tider i denne kronologien er omtrentlige og bør kun tas som en indikator på størrelsesordenen.
{{-}}
{| class=wikitable |+Kronologi over dannelsen og utviklingen av Solsystemet 
 |-
 ! Fase !! Tid siden dannelsen av solen !! Hendelse
 |-
 |-bgcolor=#FFFFFF
 ! rowspan=2 | Før solsystemet
 | Milliarder av år før dannelsen av solsystemet
 | Tidlige generasjoner av stjerner lever og dør. De tilfører tunge grunnstoff til det [[interstellar materie|interstellare materie]] hvor solsystemet ble dannet.<ref name="Lineweaver2001" />
 |-
 |-bgcolor=#FFFFFF
 | ~50&nbsp;millioner år før dannelsen av solsystemet
 | Hvis solsystemet ble dannet i en [[Oriontåken|oriontåke]]-lignende region, blir de mest massive stjernene dannet, lever sine liv, dør og eksploderer i supernovaer. En spesiell supernova, kalt ''primal supernova'' utløser muligens dannelsen av solsystemet.<ref name="Cradle" /><ref name="Iron" />
 |-bgcolor=#E0FFFF
 ! rowspan=4 | Dannelsen av solen
 | '''0'''–{{Formatnum: 100000}}&nbsp;år
 | Tidlig stjernetåke dannes og begynner å kollapse. Solen begynner å dannes.<ref name="Sciam" />
 |-bgcolor=#E0FFFF
 | {{Formatnum: 100000}}&ndash;50&nbsp;millioner år
 | Solen er en [[T Tauri-stjerne|T Tauri]]-[[protostjerne]].<ref name="Montmerle2006" />
 |-bgcolor=#E0FFFF
 | {{Formatnum: 100000}}&ndash;10&nbsp;millioner år
 | Ytre planeter dannes. I løpet av 10&nbsp;millioner år blåses gassen i den [[Protoplanetarisk skive|protoplanetariske skiven]] avgårde, og de ytre planetenes dannelse er sannsynligvis ferdig.<ref name="Sciam" />
 |-bgcolor=#E0FFFF
 | 10&nbsp;millioner&ndash;100&nbsp;millioner år
 | De terrestriske planetene og månen dannes. Gigantiske nedslag oppstår. Vann blir overført til jorden.<ref name="Gomes" />
 |-
 |-bgcolor=#FFFF00
 ! rowspan=7 | Hovedserien
 | 50&nbsp;millioner år
 | Solen blir en [[Hovedserien (astronomi)|hovedseriestjerne]].<ref name="Yi2001" />
 |-
 |-bgcolor=#FFFF00
 | 200&nbsp;millioner år
 | De eldste kjente bergarter på jorden blir dannet.<ref name="Wilde" />
 |-bgcolor=#FFFF00
 | 500&nbsp;millioner&ndash;600&nbsp;millioner år
 | Resonans i Jupiter og Saturns omløpsbaner flytter Neptun ut i kuiperbeltet. [[Det sene tunge bombardementet]] forekommer i det indre solsystemet.<ref name=Gomes />
 |-bgcolor=#FFFF00
 |-
 |-bgcolor=#FFFF00
 |-
 |-bgcolor=#FFFF00
 | 800&nbsp;millioner år
 | Det eldste kjente livet på jorden.<ref name="life" /> [[Oorts sky]] når maksimal størrelse.<ref name="Morbidelli2006" />
 |- bgcolor=#A7FC00
 | 4,6&nbsp;milliarder år
 | '''I dag'''. Solen forblir en hovedseriestjerne og vokser seg kontinuerlig varmere og lysere med ~10 % per milliard år.<ref name="scientist" />
 |-
 |-bgcolor=#FFFF00
 | 6&nbsp;milliarder år
 | Solens [[Beboelig sone|beboelige sone]] flyttes utenfor jordens bane, muligens inn i Mars' bane.<ref name=mars />
 |-
 |-bgcolor=#FFFF00
 | 7&nbsp;milliarder år
 | [[Melkeveien]] og [[Andromedagalaksen]] begynner å [[Andromeda–Melkeveien-kollisjon|kollidere]]. En liten sjanse for at solsystemet blir fanget av Andromeda før de to galaksene slås fullstendig sammen.<ref name="Cain2007" />
 |-bgcolor= #FFC0CB
 ! rowspan=2 | Etter hovedserien
 | 10&nbsp;milliarder&ndash;12&nbsp;milliarder år
 | Solen begynner å forbrenne hydrogen i et skall som omgir kjerner, og ender med det livet i hovedserien. Solen begynner å gå inn i den [[rød kjempe|røde kjempegrenen]] av [[Hertzsprung-Russell-diagram]]met og vokser seg dramatisk lysere (med en faktor på opp til {{Formatnum: 2700}}), større (med en faktor opp til 250 i radius) og kjøligere (ned til {{Formatnum: 2600}}&nbsp;K): Solen er nå en rød kjempe. Merkur og muligens Venus og jorden er slukt.<ref name="Schroder2008" /><ref name="sun_future" /> Saturns måne [[Titan (måne)|Titan]] kan bli beboelig.<ref name="Titan" />
 |-bgcolor= #FFC0CB
 | ~12&nbsp;milliarder år
 | Solen passerer gjennom helium-brennende [[horisontal kjempegren]]&ndash; og [[asymptotisk kjempegren]]&ndash;fase og mister totalt ~30 % av sin masse i alle faser etter hovedserien. Den asymptotiske kjempegren-fasen ender med en utstøting av en [[planetarisk tåke]] og etterlater solens kjerne som en [[hvit dverg]].<ref name="Schroder2008" /><ref name="nebula" />
 |-
 ! rowspan=2 | Rester av solen
 | >&nbsp;12&nbsp;milliarder år
 | Den vite dvergsolen, som ikke lengre produserer energi, begynner og kjøles ned og blir kontinuerlig mørkere; dette fortsetter i trillioner av år før den til slutt blir en [[sort dverg]].<ref name="future-sun" /><ref name="Fontaine2001" />
 |-
 | ~1&nbsp;kvadrillion år (10<sup>15</sup> år)
 | Solen kjøles til 5&nbsp;K<ref name="Barrow" group=s/> Gravitasjonen til passerende stjerner løser planeter fra deres bane. Solsystemet opphører å eksistere.<ref name="Dyson" />
 |}

== Se også ==
* [[Solsystemets oppdagelse og utforskning]]<!--
* [[Jordens alder]]
* [[Jordens historie]]
* [[Tidevannslåsing]]
* [[Tidslinje for den fjerne fremtid]]-->

== Noter og referanser ==
<!-- Referanser sortert alfabetisk etter «name» -->
;Noter
<references group="n">
<ref name="AU">En astronomisk enhet, eller AU (fra engelsk ''Astronomical unit''), er den gjennomsnittlige avstanden mellom jorden og solen, eller ~150 millioner kilometer. Det er standardenheten for målinger av interplanetariske avstander.</ref>
<ref name="Combined mass">Jupiter, Saturn, Uranus og Neptuns samlede masse tilsvarer 445,6 jordmasser. Massen til det gjenværende materiet tilsvarer ~5.26 jordmasser eller 1,1 %</ref>
<ref name="Jupiter">Grunnen til at både Saturn, Uranus og Neptun beveget seg utover, mens Jupiter beveget seg innover, er at Jupiters er massiv nok til å kaste planetesimaler ut av solsystemet mens de andre tre planetene ikke er det. For å kaste et objekt ut av solsystemet overfører Jupiter energi til objektet, for så å miste noe av sin baneenergi og bevege seg innover. Når Neptun, Uranus og Saturn påvirker planetesimaler utover, ender planetesimalene opp i høyt eksentriske, men fortsatt bundne baner, for så å kunne returnere til den påvirkende planeten og gi tilbake dens tapte energi. I motsatt tilfelle, når Neptun, Uranus og Saturn påvirker objekter innover, får planetene energi ved og beveger seg dermed utover. Enda viktigere; et objekt som blir påvirket innover har en større sjanse for å støte på Jupiter og bli kastet ut av solsystemet. I disse tilfellene vil energien Neptun, Uranus og Saturn fikk fra det utkastede objektet bli permanent.</ref>
<ref name="Transfer">I alle disse tilfellene av overføring av drivmoment blir drivmomentet til det to-legemede systemet bevart. I kontrast blir den summerte energien til månens kretsing pluss den primærobjektets rotasjon ikke bevart, men avtar over tid på grunn av friksjonsvarme generert ved bevegelse av tidevannsforhøyningen gjennom primærobjektets legeme. Dersom primærobjektet var en friksjonsløs ideell væske, ville tidevannsforhøyningen være sentrert under satellitten og ingen overføring ville funnet sted. Det er tapet av den dynamiske energien gjennom friksjon som gjør overføring av drivmoment mulig.</ref> 
</references>

;Bokreferanser
<references group="s">
<ref name="Dickinson">[[#Dickinson|''From the Big Bang to Planet X'']] s. 79&ndash;81</ref>
<ref name="Hoyle2005">[[#Mitton|''Fred Hoyle: A Life in Science'']] s. 197–222</ref>
<ref name="Murray">[[#Murray|''Solar System Dynamics'']] s. 184</ref>
<ref name="Stewart">[[#Stewart|''Does God Play Dice?'']] s. 246&ndash;49</ref>
<ref name="Whitehouse">[[#Whitehouse|''The Sun: A Biography'']]</ref>
<ref name="Zeilik118">[[#Zeilik|''Introductory Astronomy & Astrophysics'']] s. 118&ndash;120</ref>
<ref name="Zeilik207">[[#Zeilik|''Introductory Astronomy & Astrophysics'']] s. 207</ref>
<ref name="Zeilik320">[[#Zeilik|''Introductory Astronomy & Astrophysics'']] s. 320</ref>
<ref name="Zeilik321">[[#Zeilik|''Introductory Astronomy & Astrophysics'']] s. 320&ndash;321</ref>
<ref name="Zeilik322">[[#Zeilik|''Introductory Astronomy & Astrophysics'']] s. 322</ref>
<ref name="Wallace45">[[#Wallace|''Earth Systems: Processes and Issues'']] s. 45&ndash;58</ref>
<ref name="Barrow">[[#Barrow|''The Anthropic Cosmological Principle'']]</ref>
</references>

;Øvrige referanser
<references>
<ref name="Agnor2006">{{Cite journal |title=Neptune’s capture of its moon Triton in a binary-planet gravitational encounter |author=Craig B. Agnor, Hamilton P. Douglas |journal=Nature |volume=441 |pages=192–194 |doi=10.1038/nature04792 |url=http://www.es.ucsc.edu/~cagnor/papers_pdf/2006AgnorHamilton.pdf |year=2006 |format=PDF |pmid=16688170 |issue=7090 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070621182809/http://www.es.ucsc.edu/~cagnor/papers_pdf/2006AgnorHamilton.pdf |archivedate=2007-06-21 |url-status=dead |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2012-10-02 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070621182809/http://www.es.ucsc.edu/~cagnor/papers_pdf/2006AgnorHamilton.pdf |arkivdato=2007-06-21 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.es.ucsc.edu/~cagnor/papers_pdf/2006AgnorHamilton.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-03-10 |arkiv-dato=2007-06-21 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070621182809/http://www.es.ucsc.edu/~cagnor/papers_pdf/2006AgnorHamilton.pdf |url-status=yes }}</ref>

<ref name="apj2_313">{{Cite journal| author=Caffe, M. W.; Hohenberg, C. M.; Swindle, T. D.; Goswami, J. N. | title=Evidence in meteorites for an active early sun | journal=Astrophysical Journal, Part 2 - Letters to the Editor | volume=313 | date=1. februar 1987 | pages=L31–L35 | doi=10.1086/184826 | bibcode=1987ApJ...313L..31C }}</ref>

<ref name="Arizona">{{Kilde www|tittel=Lecture 13: The Nebular Theory of the origin of the Solar System|url=http://atropos.as.arizona.edu/aiz/teaching/nats102/mario/solar_system.html|forfatter=Ann Zabludoff (University of Arizona)|besøksdato=2011-03-11|utgivelsesdato=våren 2003|språk=engelsk|arkiv-dato=2011-08-22|arkiv-url=https://www.webcitation.org/617GeDn2a?url=http://atropos.as.arizona.edu/aiz/teaching/nats102/mario/solar_system.html|url-status=død}}</ref>

<ref name="Arrhenius">{{Kilde www|forfatter=H. Alfvén, G. Arrhenius|utgivelsesår=1976|url =http://history.nasa.gov/SP-345/ch4.htm|tittel =The Small Bodies|verk=SP–345 Evolution of the Solar System|utgiver = NASA|besøksdato = 2007-04-12 }}</ref>

<ref name="Artymowicz">{{Cite journal| author=R. Edgar, P. Artymowicz | title=Pumping of a Planetesimal Disc by a Rapidly Migrating Planet | journal=Monthly Notices of the Royal Astronomical Society | year=2004 | volume=354 | pages=769–772 | url=http://www.utsc.utoronto.ca/~pawel/edgar+artymowicz.pdf | format=PDF | accessdate=2008-05-12 | doi = 10.1111/j.1365-2966.2004.08238.x}}</ref>

<ref name="Astronomy Now">{{Cite journal| title=Saturn's recycled rings | journal=Astronomy Now| pages=9 |date=februar 2008}}</ref>

<ref name="Bevilacqua">{{Cite journal |author=R. Bevilacqua, O. Menchi, A. Milani et al. |year=1980 |month=april |title=Resonances and close approaches. I. The Titan-Hyperion case |journal=Earth, Moon, and Planets |volume=22 |issue=2 |pages=141–152 |url=http://www.springerlink.com/content/g627852062714784/ |accessdate=2007-08-27 |doi=10.1007/BF00898423 }}{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

<ref name="biblio">{{Kilde www| url=http://hypertextbook.com/facts/2002/StacyLeong.shtml|verk=The Physics Factbook (selvpublisert)| forfatter=Stacy Leong| redaktør=Glenn Elert (red.) |tittel=Period of the Sun's Orbit around the Galaxy (Cosmic Year) | besøksdato=2008-06-26| dato=2002}}</ref>

<ref name="Bills2006">{{Cite journal| author=Bruce G. Bills, Gregory A. Neumann, David E. Smith, and Maria T. Zuber|year=2006 |title=Improved estimate of tidal dissipation within Mars from MOLA observations of the shadow of Phobos|journal=Journal of Geophysical Research|volume=110 | issue=E7 |pages=E07004|doi=10.1029/2004JE002376| bibcode=2005JGRE..11007004B}}</ref>

<ref name="Birth of planets">{{Kilde www | url=http://space.newscientist.com/channel/solar-system/comets-asteroids/mg13117837.100 | tittel=Birth of the planets: The Earth and its fellow planets may be survivors from a time when planets ricocheted around the Sun like ball bearings on a pinball table | verk=New Scientist | forfatter=Nigel Henbest | utgivelsesår=1991 | besøksdato=2011-03-08 | språk=engelsk | arkiv-dato=2013-07-07 | arkiv-url=https://www.webcitation.org/6HwQkabDt?url=http://www.newscientist.com/article/mg13117837.100 | url-status=død }}</ref>

<ref name="Boss">{{Cite journal|title=Chondrule-forming Shock Fronts in the Solar Nebula: A Possible Unified Scenario for Planet and Chondrite Formation|author=A. P. Boss, R. H. Durisen|doi = 10.1086/429160|url=http://www.journals.uchicago.edu/doi/abs/10.1086/429160|year=2005|journal=The Astrophysical Journal|volume=621|pages=L137–L140|format=abstract page}}</ref>

<ref name="Bottke2005">{{Cite journal|author=William F. Bottke, Daniel D. Durda, David Nesvorny et al. | title=Linking the collisional history of the main asteroid belt to its dynamical excitation and depletion | journal=Icarus | volume=179 | pages=63–94|year=2005 | doi=10.1016/j.icarus.2005.05.017 | url=http://www.boulder.swri.edu/~bottke/Reprints/Bottke_Icarus_2005_179_63-94_Linking_Collision_Dynamics_MB.pdf|format=PDF }}</ref>

<ref name="Bottke2005b">{{Cite conference|author=William F. Bottke, D. Durba, D. Nesvorny et al.|title=The origin and evolution of stony meteorites|conference=Dynamics of Populations of Planetary Systems|booktitle=Proceedings of the International Astronomical Union|volume=197|pages=357–374|year=2005|doi=10.1017/S1743921304008865|format=PDF| url=http://www.boulder.swri.edu/~bottke/Reprints/Bottke_IAU197_Belgrade_Origin_Stony_Met.pdf}}</ref>

<ref name="Braine">{{Cite journal|title=Colliding molecular clouds in head-on galaxy collisions|author=J. Braine, U. Lisenfeld, P. A. Duc, E. Brinks, V. Charmandaris, S. Leon|journal=Astronomy and Astrophysics|volume= 418|issue=2|pages= 419–428 |year=2004|doi = 10.1051/0004-6361:20035732|url=http://www.aanda.org/index.php?option=article&access=doi&doi=10.1051/0004-6361:20035732|accessdate=2008-04-02}}</ref>

<ref name="Brown">{{Kilde www|forfatter=[[Michael E. Brown|Mike Brown]] ([[California Institute of Technology]])|url= http://www.gps.caltech.edu/~mbrown/planetlila/moon/index.html|tittel=Dysnomia, the moon of Eris|verk=Personal web site|besøksdato=2011-03-09}}</ref>

<ref name="Buie">{{Cite journal| bibcode=2006AJ....132..290B|title=Orbits and Photometry of Pluto's Satellites: Charon, S/2005 P1, and S/2005 | url=https://archive.org/details/sim_astronomical-journal_2006-07_132_1/page/290| author=Marc Buie, William Grundy, Eliot Young, Leslie Young, Alan Stern | journal=The Astronomical Journal | volume=132| issue=1 | pages=290 | year=2006 | doi=10.1086/504422 | id={{ArXiv|astro-ph|0512491}}}}</ref>

<ref name="Burns2004">{{Cite conference| author=J. A. Burns, D. P. Simonelli, M. R. Showalter, D. P. Hamilton, C. C. Porco, L. W. Esposito, H. Throop | title=Jupiter’s Ring-Moon System | booktitle=Jupiter: The planet, Satellites and Magnetosphere | year=2004 | publisher=Cambridge University Press | editor=Fran Bagenal, Timothy E. Dowling, William B. McKinnon (eds.) | url=http://www.astro.umd.edu/~hamilton/research/preprints/BurSimSho03.pdf | format=PDF | accessdate=2008-05-14 | id=ISBN 0-521-81808-7 | pages=241}}</ref>

<ref name="Cain2004">{{Cite news|url=http://www.universetoday.com/2004/12/24/jovian-moon-was-probably-captured/ |work=Universe Today |date=24. desember 2004 |title=Jovian Moon Was Probably Captured |author=Fraser Cain |accessdate=2008-04-03 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080130030816/http://www.universetoday.com/2004/12/24/jovian-moon-was-probably-captured/ |archivedate=2008-01-30 |url-status=dead }}</ref>

<ref name="Cain2007">{{Kilde www|tittel=When Our Galaxy Smashes Into Andromeda, What Happens to the Sun?|forfatter=Fraser Cain|verk=Universe Today|url=http://www.universetoday.com/2007/05/10/when-our-galaxy-smashes-into-andromeda-what-happens-to-the-sun/|utgivelsesår=2007|besøksdato=2007-05-16}}</ref>

<ref name="Canup2005">{{Cite journal| author=R. M. Canup, E. Asphaug | title=Origin of the Moon in a giant impact near the end of the Earth's formation | journal=Nature | year=2001 | volume=412 | pages=708–12 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/2001Natur.412..708C | doi=10.1038/35089010 | pmid=11507633 | issue=6848 }}</ref>

<ref name="Chapman">{{Cite journal |journal=Abhandlungen der Geologischen Bundeanstalt, Wien, |volume=53 |pages=51–54 |year=1996 |title=The Risk to Civilization From Extraterrestrial Objects and Implications of the Shoemaker-Levy 9 Comet Crash |author=Clark R. Chapman |url=http://www.geologie.ac.at/filestore/download/AB0053_051_A.pdf |format=PDF |accessdate=2008-05-06 |issn=00167800 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080910084647/http://www.geologie.ac.at/filestore/download/AB0053_051_A.pdf |archivedate=2008-09-10 |url-status=dead |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-05-06 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080910084647/http://www.geologie.ac.at/filestore/download/AB0053_051_A.pdf |arkivdato=2008-09-10 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.geologie.ac.at/filestore/download/AB0053_051_A.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-03-10 |arkiv-dato=2008-09-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080910084647/http://www.geologie.ac.at/filestore/download/AB0053_051_A.pdf |url-status=yes }}</ref>

<ref name="Chronology">{{Kilde www|url=http://history.nasa.gov/SP-467/ch3.htm | tittel=Chronology of Planetary surfaces|verk=NASA History Division|besøksdato=2008-03-13}}</ref>

<ref name="Chyba1989">{{Cite journal| title=Tidal evolution in the Neptune-Triton system | url=https://archive.org/details/sim_astronomy-and-astrophysics_1989-07_219_1-2/page/23 | author= C. F. Chyba, D. G. Jankowski, P. D. Nicholson | journal=Astronomy & Astrophysics | volume=219 | pages=23 | bibcode=1989A&A...219L..23C | year=1989}}</ref>

<ref name="Clark">{{Cite journal |url=http://www.agu.org/sci_soc/EISclark.html |title=Interplanetary Weathering: Surface Erosion in Outer Space |author=Beth E. Clark, Robert E. Johnson |journal=Eos, Transactions, American Geophysical Union |doi=10.1029/96EO00094 |volume=77 |pages=141 |year=1996 |accessdate=2008-03-13 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080306012954/http://www.agu.org/sci_soc/EISclark.html |archivedate=2008-03-06 |url-status=dead }} {{Kilde www |url=http://www.agu.org/sci_soc/EISclark.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-03-10 |arkiv-dato=2008-03-06 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080306012954/http://www.agu.org/sci_soc/EISclark.html |url-status=yes }}</ref>

<ref name="Coledan">{{Kilde www|tittel=Saturn Rings Still A Mystery|verk=Popular Mechanics|forfatter= Stefano Coledan|url=http://www.popularmechanics.com/technology/industry/1285531.html|utgivelsesår=2002|besøksdato=2007-03-03}}</ref>

<ref name="Composition">{{Cite   conference| author=W. M. Irvine | title=The chemical  composition  of the pre-solar  nebula | booktitle=Cometary Exploration |  year=1983 | volume=1 |  editor=T. I. Gombosi (ed.) | pages=3–12 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/1983coex....1....3I}}</ref>

<ref name="Cox">{{Cite journal|title=The Collision Between The Milky Way And Andromeda|author=J. T. Cox, Abraham Loeb|journal=Monthly Notices of the Royal Astronomical Society|url=http://cfa-www.harvard.edu/~tcox/localgroup/|id={{Arxiv|0705.1170}}|year=2007|doi=10.1111/j.1365-2966.2008.13048.x|accessdate=2008-04-02|volume=386|issue=1|pages=461|bibcode=2008MNRAS.tmp..333C|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20080102230526/http://cfa-www.harvard.edu/~tcox/localgroup/|archivedate=2008-01-02|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2008-04-02|arkivurl=https://web.archive.org/web/20080102230526/http://cfa-www.harvard.edu/~tcox/localgroup/|arkivdato=2008-01-02|url-status=død}}</ref>

<ref name="Cradle">{{Cite journal|author= J. Jeff Hester, Steven J. Desch, Kevin R. Healy, Laurie A. Leshin | title= The Cradle of the Solar System|journal=Science| date=21. mai 2004 | pages= 1116–1117 | volume=304 | doi=10.1126/science.1096808| pmid=15155936| issue=5674}}</ref>

<ref name="CVs">{{Kilde www|tittel=Introduction to Cataclysmic Variables (CVs)|verk=NASA Goddard Space Center|utgivelsesår=2006|url=http://heasarc.gsfc.nasa.gov/docs/objects/cvs/cvstext.html |besøksdato = 2006-12-29}}</ref>

<ref name="Delehanty">{{Cite web| author=Marc Delehanty | title= Sun, the solar system's only star | work=Astronomy Today|url=http://www.astronomytoday.com/astronomy/sun.html| accessdate=2006-06-23}}</ref>

<ref name="Duncan1996">{{Cite journal| author=Martin J. Duncan, Jack J. Lissauer|title=Orbital Stability of the Uranian Satellite System|journal=Icarus |volume=125 |issue=1 |pages=1–12 |year=1997|doi=10.1006/icar.1996.5568}}</ref>

<ref name="Dyson">{{Cite journal |title=Time Without End: Physics and Biology in an open universe |author=Freeman Dyson |publisher=Institute for Advanced Study, Princeton New Jersey |journal=Reviews of Modern Physics |volume=51 |pages=447 |date=juli 1979 |url=http://www.think-aboutit.com/Misc/time_without_end.htm |accessdate=2008-04-02 |doi=10.1103/RevModPhys.51.447 |issue=3 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080516154840/http://www.think-aboutit.com/Misc/time_without_end.htm |archivedate=2008-05-16 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-04-02 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080516154840/http://www.think-aboutit.com/Misc/time_without_end.htm |arkivdato=2008-05-16 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.think-aboutit.com/Misc/time_without_end.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-03-08 |arkiv-dato=2008-05-16 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080516154840/http://www.think-aboutit.com/Misc/time_without_end.htm |url-status=yes }}</ref>

<ref name="Earth, Moon and Planets">{{Cite journal|journal=Earth,  Moon, and Planets|publisher=Springer  Netherlands|volume=34|year=1986|pages=93–100|title=Further  Considerations on Contracting Solar Nebula|author=J. J. Rawal|url=http://www.springerlink.com/content/r5825j48k66n8284/fulltext.pdf|accessdate=2006-12-27|format=PDF|doi=10.1007/BF00054038|issue=1}}{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

<ref name="Elmegreen">{{Cite journal| author=B. G. Elmegreen| title=On the disruption of a protoplanetary disc nebula by a T Tauri like solar wind | journal=Astronomy & Astrophysics | year=1979 | volume=80 | pages=77 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/1979A%26A....80...77E | accessdate=2006-11-19}}</ref>

<ref name="Fogg Nelson">{{Cite journal| author=M. J. Fogg, R. P. Nelson | title=On the formation of terrestrial planets in hot-Jupiter systems | journal=Astronomy & Astrophysics | id={{ArXiv|astro-ph|0610314}} | year=2007 | volume = 461 | pages=1195 | doi=10.1051/0004-6361:20066171 }}</ref>

<ref name="Fontaine2001">{{Cite journal|title=The Potential of White Dwarf Cosmochronology | author=G. Fontaine, P. Brassard, P. Bergeron | journal=Publications of the Astronomical Society of the Pacific | volume=113|issue=782 | pages=409–435 | year=2001 | doi=10.1086/319535 | url=http://www.journals.uchicago.edu/doi/full/10.1086/319535|accessdate=2008-05-11}}</ref>

<ref name="future-sun">{{Cite web|author=Richard W. Pogge |year=1997 |url=http://www.astronomy.ohio-state.edu/~pogge/Lectures/vistas97.html |title=The Once & Future Sun |format=lecture notes |work= New Vistas in Astronomy |accessdate=2005-12-07 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20050527094435/http://www-astronomy.mps.ohio-state.edu/Vistas/ |archivedate=2005-05-27 }}</ref>

<ref name="Gailitis">{{Cite journal| url=http://adsabs.harvard.edu/full/1982MNRAS.201..415G%7D | title=Tidal Heating of Io and orbital evolution of the Jovian satellites | journal=Monthly Notices of the Royal Astronomical Society | author=A. Gailitis | volume=201 | pages=415 | year=1980|accessdate=2008-03-27}}</ref>

<ref name="Goldreich1973">{{Cite journal| author=P. Goldreich, W. R. Ward | title=The Formation of Planetesimals | journal=Astrophysical Journal | year=1973 | volume=183 | pages=1051 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/1973ApJ...183.1051G | accessdate=2006-11-16 | doi=10.1086/152291}}</ref>

<ref name="Gomes">{{Cite journal| url=http://www.nature.com/nature/journal/v435/n7041/pdf/nature03676.pdf | title=Origin of the cataclysmic Late Heavy Bombardment period of the terrestrial planets | author=R. Gomes, H. F. Levison, K. Tsiganis, A. Morbidelli | journal=Nature | year=2005 | volume=435 | pages=466–9 | doi=10.1038/nature03676|format=PDF | pmid=15917802 | issue=7041}}</ref>

<ref name="Greaves">{{Cite journal| year= 2005|author=Jane S. Greaves | title= Disks Around Stars and the Growth of Planetary Systems| journal=Science | volume=307 | pages=68–71 | doi=10.1126/science.1101979 | pmid= 15637266 | issue= 5706 }}</ref>

<ref name="Gänsicke">{{Cite journal|title=A Gaseous Metal Disk Around a White Dwarf|author=B. T. Gänsicke, T. R. Marsh, J. Southworth, A. Rebassa-Mansergas|journal=Science| year=2006 | volume=314 | number= 5807 | pages=1908–1910 | doi=10.1126/science.1135033|pmid=17185598|issue=5807}}</ref>

<ref name="Hao">{{Kilde www|utgivelsesdato=2004-11-24 |forfatter=Heng Hao |verk=Harvard University |tittel=Disc-Protoplanet interactions |url=http://cfa-www.harvard.edu/~kstanek/astro200/disk-protoplanet.pdf |besøksdato=2006-11-19 |format=PDF |språk=engelsk |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20060907170907/http://cfa-www.harvard.edu/~kstanek/astro200/disk-protoplanet.pdf |arkivdato=2006-09-07 |url-status=død }}</ref>

<ref name="Hayes07">{{Cite journal| author=Wayne B. Hayes | title=Is the outer Solar System chaotic? | journal=Nature Physics | id={{ArXiv|astro-ph|0702179}} | year=2007 | volume=3 | pages=689–691 | doi=10.1038/nphys728 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/2007NatPh...3..689H}}</ref>

<ref name="Hsieh2006">{{Cite journal|title=A Population of Comets in the Main Asteroid Belt|author=Henry H. Hsieh, David Jewitt | journal=Science|date=23. mars 2006 | volume=312|number=5773|pages=561–563 | doi=10.1126/science.1125150| url=http://www.sciencemag.org/cgi/content/abstract/312/5773/561|accessdate=2008-04-05|format=abstract page|pmid=16556801|issue=5773}}</ref>

<ref name="impact_Pluto">{{Cite journal|title=A Giant Impact Origin of Pluto-Charon|author=Robin M. Canup | journal=Science | date=28. januar 2005 |volume=307 | number=5709 | pages=546–550 | doi=10.1126/science.1106818 | url=http://www.sciencemag.org/cgi/content/abstract/307/5709/546 | accessdate=2008-05-01|format=abstract page|pmid=15681378|issue=5709}}</ref>

<ref name="Iron">{{Cite journal| journal=Science | year= 2007| volume= 316| issue= 5828| pages=1178–1181| doi=10.1126/science.1141040| title=Evidence for a Late Supernova Injection of <sup>60</sup>Fe into the Protoplanetary Disk| author=Martin Bizzarro, David Ulfbeck, Anne Trinquier, Kristine Thrane, James N. Connelly, Bradley S. Meyer| url= http://www.sciencemag.org/cgi/content/abstract/316/5828/1178| format=abstract page| pmid=17525336}}</ref>

<ref name="Jewitt">{{Cite conference|author=D. C. Jewitt, S. Sheppard, C. Porco |title=Jupiter's outer satellites and Trojans |booktitle=Jupiter. The Planet, Satellites and Magnetosphere |year=2004 |pages=263–280 |url=http://www.ifa.hawaii.edu/~jewitt/papers/JUPITER/JSP.2003.pdf |format=PDF |editor=Fran Bagenal, Timothy E. Dowling, William B. McKinnon (eds.) |publisher=Cambridge University Press |id=ISBN 0-521-81808-7 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070614045102/http://www.ifa.hawaii.edu/~jewitt/papers/JUPITER/JSP.2003.pdf |archivedate=2007-06-14 |url-status=dead }}</ref>

<ref name= "Kitamara">{{Cite conference| author=M. Momose, Y. Kitamura, S. Yokogawa, R. Kawabe, M. Tamura, S. Ida | title=Investigation of the Physical Properties of Protoplanetary Disks around T Tauri Stars by a High-resolution Imaging Survey at lambda = 2 mm | booktitle=The Proceedings of the IAU 8th Asian-Pacific Regional Meeting, Volume I | year=2003 | publisher=Astronomical Society of the Pacific Conference Series | volume=289 | editor=Ikeuchi, S., Hearnshaw, J. and Hanawa, T. (eds.) | pages=85 | url=http://articles.adsabs.harvard.edu/cgi-bin/nph-iarticle_query?2003ASPC..289...85M&amp;data_type=PDF_HIGH&amp;whole_paper=YES&amp;type=PRINTER&amp;filetype=.pdf | format=PDF}}</ref>

<ref name="Kominami">{{Cite journal|title=The Effect of Tidal Interaction with a Gas Disk on Formation of Terrestrial Planets|author=Junko Kominami, Shigeru Ida|publisher=Department of Earth and Planetary Sciences, Tokyo Institute of Technology, Ookayama, Meguro-ku, Tokyo, Department of Earth and Planetary Sciences, Tokyo Institute of Technology, Ookayama, Meguro-ku, Tokyo| year=2001 | doi=10.1006/icar.2001.6811|journal=Icarus|
volume=157|issue=1|pages=43–56}}</ref>

<ref name="Krasinsky2002">{{Cite journal|author=Georgij A. Krasinsky, Elena V. Pitjeva, M. V. Vasilyev, E. I. Yagudina | url=http://adsabs.harvard.edu/cgi-bin/nph-bib_query?bibcode=2002Icar..158...98K&amp;db_key=AST&amp;data_type=HTML&amp;format=&amp;high=4326fb2cf906949 |title=Hidden Mass in the Asteroid Belt |journal=Icarus |volume=158 |issue=1 |pages=98–105 |month=juli |year=2002 |doi=10.1006/icar.2002.6837}}</ref>

<ref name="Küker">{{Cite journal| author=M. Küker, T. Henning, G. Rüdiger | title=Magnetic Star-Disk Coupling in Classical T Tauri Systems | journal=Astrophysical Journal | year=2003 | volume=589 | pages=397 | doi=10.1086/374408 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/2003ApJ...589..397K}}</ref>

<ref name="Lakdawa">{{Kilde www|utgivelsesår=2006 |forfatter=Emily Lakdawalla |verk=The Planetary Society |tittel=Stardust Results in a Nutshell: The Solar Nebula was Like a Blender |url=http://www.planetary.org/blog/article/00000735/ |besøksdato=2007-01-02 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20070714111144/http://www.planetary.org/blog/article/00000735/ |arkivdato=2007-07-14 |url-status=død }}</ref>

<ref name="Laskar94">{{Cite journal|title=Large-scale chaos in the solar system|author=J. Laskar|journal=Astronomy and Astrophysics|volume=287|pages=L9–L12|year=1994|url=http://adsabs.harvard.edu/abs/1994A%26A...287L...9L}}</ref>

<ref name="Leitch">{{Cite journal|title=Mass Extinctions and The Sun's Encounters with Spiral Arms|author=Erik M. Leitch, Gautam Vasisht|year=1998|pages=51–56|issue=1|journal=New Astronomy|volume= 3|url=http://arxiv.org/abs/astro-ph/9802174v1|accessdate=2008-04-09|doi=10.1016/S1384-1076(97)00044-4}}</ref>

<ref name=Levison2007>{{Cite journal| author=Harold F. Levison, Alessandro Morbidelli, Crista Van Laerhoven et al. | title=Origin of the Structure of the Kuiper Belt during a Dynamical Instability in the Orbits of Uranus and Neptune|year=2007| url=http://adsabs.harvard.edu/abs/2007arXiv0712.0553L | id={{Arxiv|0712.0553}} | doi=10.1016/j.icarus.2007.11.035 | journal=Icarus | volume=196 | pages=258 }}</ref>

<ref name="life">{{Kilde www| tittel=UCLA scientists strengthen case for life more than 3.8 billion years ago| url=http://www.eurekalert.org/pub_releases/2006-07/uoc--uss072006.php| utgivelsesdato=2006-07-21| utgiver=University of California-Los Angeles| besøksdato=2008-04-29| arkiv-dato=2021-07-15| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210715124930/https://www.eurekalert.org/pub_releases/2006-07/uoc--uss072006.php| url-status=yes}}</ref>

<ref name="Lineweaver2001">{{Cite journal|title=An Estimate of the Age Distribution of Terrestrial Planets in the Universe: Quantifying Metallicity as a Selection Effect |author=Charles H. Lineweaver | journal=Icarus | volume=151 | pages=307 | year=2001 | doi=10.1006/icar.2001.6607 | id={{ArXiv|astro-ph|0012399}}}}</ref>

<ref name="Malhorta1995">{{Cite journal| author=R. Malhotra | title=The Origin of Pluto's Orbit: Implications for the Solar System Beyond Neptune | journal=Astronomical Journal | id={{ArXiv|astro-ph|9504036}} | year=1995 | volume=110 | pages=420 | doi=10.1086/117532 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/1995AJ....110..420M }}</ref>

<ref name="mars">{{Kilde bok|tittel=Mars: A Warmer, Wetter Planet|forfatter=Jeffrey Stuart Kargel | url=http://books.google.com/?id=0QY0U6qJKFUC&pg=PA509&lpg=PA509&dq=mars+future+%22billion+years%22+sun | isbn=1-85233-568-8 | utgivelsesår=2004 | forlag=Springer |besøksdato=2007-10-29}}</ref>

<ref name="Metcalfe">{{Cite journal|author=T. S. Metcalfe, M. H. Montgomery, A. Kanaan| title=Testing White Dwarf Crystallization Theory with Asteroseismology of the Massive Pulsating DA Star BPM 37093 | journal=Astrophysical Journal | id={{ArXiv|astro-ph|0402046}} | year=2004 | volume=605 |issue=2 | pages=L133 | doi=10.1086/420884 | bibcode=2004ApJ...605L.133M}}</ref>

<ref name="Montmerle2006">{{Cite journal|journal=Earth,  Moon, and Planets|publisher=Springer  Netherlands|volume=34|year=1986|pages=93–100|title=Further  Considerations on Contracting Solar Nebula|author=J. J. Rawal|url=http://www.springerlink.com/content/r5825j48k66n8284/fulltext.pdf|accessdate=2006-12-27|format=PDF|doi=10.1007/BF00054038|issue=1}}{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

<ref name="Morbidelli2000">{{Cite journal| author= A. Morbidelli, J. Chambers, J. I. Lunine, J. M. Petit, F. Robert, G. B. Valsecchi, K. E. Cyr | title= Source regions and timescales for the delivery of water to the Earth | url= https://archive.org/details/sim_meteoritics-planetary-science_2000-11_35_6/page/1309 | journal= Meteoritics & Planetary Science | volume=35 | pages=1309 | issn= 1086–9379 | year=2000 }}</ref>

<ref name="Morbidelli2006">{{Kilde www|tittel=Origin and dynamical evolution of comets and their reservoirs|forfatter=Alessandro Morbidelli|url=http://arxiv.org/abs/astro-ph/0512256|utgivelsesår=2006|besøksdato=2007-05-26|format=PDF |utgiver=arxiv}}</ref>

<ref name="MWOD">{{Kilde www| verk=Merriam Webster Online Dictionary | tittel=Solar system | url=http://www.merriam-webster.com/dictionary/solar%20system | besøksdato=2011-03-08 | utgivelsesår=2008|språk=engelsk}}</ref>

<ref name="Nathan">{{Cite journal|title= The formation of the Oort cloud in open cluster environments|author=Nathan A. Kaib og Thomas Quinn|journal=Icarus|volume= 197|issue=1|year=2008|pages= 221–238|doi=10.1016/j.icarus.2008.03.020}}</ref>

<ref name="Nature">{{Kilde www|url=http://www.nature.com/ngeo/journal/vaop/ncurrent/full/ngeo941.html|forfatter=Bouvier, Audrey og Meenakshi Wadhwa|tittel=The age of the solar system redefined by the oldest Pb-Pb age of a meteoritic inclusion|verk=Nature Geoscience|utgiver=Nature Publishing Group|utgivelsesdato=2010-08-22|besøksdato=2011-03-08|doi=10.1038/NGEO941|språk=engelsk}}</ref>

<ref name="nebula">{{Cite web | author=Bruce Balick (Department of Astronomy, University of Washington) | title=Planetary nebulae and the future of the Solar System | work=Personal web site | url=http://www.astro.washington.edu/balick/WFPC2/ | accessdate=2006-06-23 | archiveurl=https://web.archive.org/web/20081219010229/http://www.astro.washington.edu/balick/WFPC2/ | url-status=dead }}</ref>

<ref name="OBrien2007">{{Cite journal|author= David O’Brien, Alessandro Morbidelli, William F. Bottke|title=The primordial excitation and clearing of the asteroid belt—Revisited |journal=Icarus|volume=191| pages=434–452 |year=2007|doi= 10.1016/j.icarus.2007.05.005|format=PDF| url=http://www.boulder.swri.edu/~bottke/Reprints/OBrien_2007_Icarus_191_434_Primordial_Excitation_Clearing_Asteroid_Belt.pdf}}</ref>

<ref name="Padgett">{{Cite journal| journal=The Astronomical Journal| month= mars| year= 1999| volume= 117| pages=1490–1504| doi=10.1086/300781| title=Hubble Space Telescope/NICMOS Imaging of Disks and Envelopes around Very Young Stars|author=Deborah L. Padgett, Wolfgang Brandner, Karl R. Stapelfeldt et al. | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/1999AJ....117.1490P}}</ref>

<ref name=Petit2001>{{Cite journal|author=Jean-Marc Petit, Alessandro Morbidelli|title=The Primordial Excitation and Clearing of the Asteroid Belt|journal=Icarus|volume=153|pages=338–347|year=2001|doi=10.1006/icar.2001.6702|url=http://www.gps.caltech.edu/classes/ge133/reading/asteroids.pdf|format=PDF|accessdate=2011-03-09|archivedate=2007-02-21|archiveurl=https://web.archive.org/web/20070221085835/http://www.gps.caltech.edu/classes/ge133/reading/asteroids.pdf}}</ref>

<ref name="Raulin-Cerceau">{{Cite journal|title=From Panspermia to Bioastronomy, the Evolution of the Hypothesis of Universal Life|author=Florence Raulin-Cerceau, Marie-Christine Maurel, Jean Schneider|publisher=Springer Netherlands|journal=Origins of Life and Evolution of Biospheres|year=1998|volume=28|doi=10.1023/A:1006566518046|pages=597–612|url=http://www.springerlink.com/content/m1t14rtr7372tp22/|accessdate=2007-12-19}}{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

<ref name="Raymond2007">{{Cite journal| author=Sean N. Raymond, Thomas Quinn, Jonathan I. Lunine |title=High-resolution simulations of the final assembly of Earth-like planets 2: water delivery and planetary habitability | journal=Astrobiology | volume=7 | pages=66–84 | year=2007 | doi=10.1089/ast.2006.06-0126 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/2007AsBio...7...66R | pmid=17407404 | issue=1}}</ref>

<ref name="Reddy">{{Kilde www|tittel=New comet class in Earth's backyard|url=http://www.astronomy.com/asy/default.aspx?c=a&id=4100|verk=astronomy.com|forfatter=Francis Reddy|utgivelsesår=2006|besøksdato=2008-04-29|språk=engelsk}}</ref>

<ref name="Rybicki2001">{{Cite journal|author=K. R. Rybicki, C. Denis|title=On the Final Destiny of the Earth and the Solar System|journal=Icarus|volume=151 | issue=1 |pages=130–137 |year=2001|doi=10.1006/icar.2001.6591 }}</ref>

<ref name="Sciam">{{Cite journal|title=The Genesis of Planets|author=Douglas N. C. Lin | journal=Scientific American | issue=5|volume=298|date=mai 2008 | pages=50–59 | url=http://www.sciam.com/article.cfm?id=the-genesis-of-planets | format=fee required|doi=10.1038/scientificamerican0508-50|pmid=18444325}}</ref>

<ref name="scientist">{{Cite news|title=Science: Fiery future for planet Earth |author=Jeff Hecht | work=New Scientist |url=http://www.newscientist.com/article/mg14219191.900.html | date=2. april 1994 | issue=1919 | page=14 |accessdate=2007-10-29}}</ref>

<ref name="Scott">{{Cite conference| author=E. R. D. Scott | title=Constraints on Jupiter's Age and Formation Mechanism and the Nebula Lifetime from Chondrites and Asteroids | booktitle = Proceedings 37th Annual Lunar and Planetary Science Conference | publisher = Lunar and Planetary Society | year=2006 | location = League City, Texas | url =http://adsabs.harvard.edu/abs/2006LPI....37.2367S | accessdate = 2007-04-16
}}</ref>

<ref name="Sheppard">{{Kilde www|url=http://www.dtm.ciw.edu/sheppard/satellites/ |tittel=The Giant Planet Satellite and Moon Page |forfatter=Scott S. Sheppard (Carnegie Institution of Washington) |verk=Personal web page |besøksdato=2008-03-13 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080311120653/http://www.dtm.ciw.edu/sheppard/satellites/ |arkivdato=2008-03-11 }}</ref>

<ref name="Shiga">{{Cite news | title=The solar system could go haywire before the sun dies | url=http://space.newscientist.com/article/dn13757-solar-system-could-go-haywire-before-the-sun-dies.html?feedId=online-news_rss20 | author=David Shiga | work=NewScientist.com News Service | date=23. april 2008 | accessdate=2008-04-28 }}{{Død lenke|dato=september 2018 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

<ref name="shuffle">{{Kilde www|utgivelsesår= 2005| forfatter= Kathryn Hansen | tittel=Orbital shuffle for early solar system | verk=Geotimes | url=http://www.agiweb.org/geotimes/june05/WebExtra060705.html| besøksdato=2006-06-22}}</ref>

<ref name="Schroder2008">{{Cite journal|author= K. P. Schroder, Robert Connon Smith|title= Distant future of the Sun and Earth revisited|journal=Monthly Notices of the Royal Astronomical Society | volume=386|issue= 1 |pages=155–163 | year=2008 |doi=10.1111/j.1365-2966.2008.13022.x |bibcode=2008MNRAS.386..155S }}</ref>

<ref name="Simon">{{Cite journal|title=The Lost Siblings of the Sun|author= Simon F. Portegies Zwart|journal=Astrophysical Journal|year=2009|volume=696|issue= L13-L16| doi= 10.1088/0004-637X/696/1/L13|pages=L13}}</ref>

<ref name="Solomon2003">{{Cite journal|author=Sean C. Solomon|title=Mercury: the enigmatic innermost planet|journal=Earth and Planetary Science Letters|volume=216|year=2003|pages=441–455|doi=10.1016/S0012-821X(03)00546-6| url=http://adsabs.harvard.edu/abs/2003E%26PSL.216..441S}}</ref>

<ref name="Szpir">{{Kilde www|tittel=Perturbing the Oort Cloud|forfatter=Michael Szpir|verk=American Scientist|url=http://www.americanscientist.org/issues/pub/perturbing-the-oort-cloud|besøksdato=2008-03-25|utgiver=The Scientific Research Society|arkiv-dato=2012-06-08|arkiv-url=https://www.webcitation.org/68HCzA13y?url=http://www.americanscientist.org/issues/pub/perturbing-the-oort-cloud|url-status=død}}</ref>

<ref name="Staff">{{Kilde www| forfatter=Staff | tittel=How Earth Survived Birth| verk=Astrobiology Magazine| url=http://www.astrobio.net/pressrelease/3370/how-earth-survived-birth |besøksdato=2010-02-04}}</ref>

<ref name="Stevenson">{{Cite journal| author=D. J. Stevenson | title=Origin of the moon – The collision hypothesis | journal=Annual Review of Earth and Planetary Sciences | year=1987 | volume=15 | pages=271 | doi=10.1146/annurev.ea.15.050187.001415 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/1987AREPS..15..271S }}</ref>

<ref name="sun_future">{{Cite journal| author=I. J. Sackmann, A. I. Boothroyd, K. E. Kraemer | title=Our Sun. III. Present and Future | url=https://archive.org/details/sim_astrophysical-journal_1993-11-20_418_1/page/n460 | pages=457 | journal=Astrophysical Journal | year=1993 | volume=418 | bibcode=1993ApJ...418..457S | doi=10.1086/173407 }}</ref>

<ref name="Surgy">{{Cite journal|title=On the long term evolution of the spin of the Earth|author=O. Neron de Surgy, J. Laskar|journal=Astronomy and Astrophysics|date=februar 1997|volume=318|pages=975–989|url=http://adsabs.harvard.edu/abs/1997A%26A...318..975N|accessdate=2008-06-08}}</ref>

<ref name="Sussman">{{Cite journal| title = Numerical evidence that the motion of Pluto is chaotic | author = Gerald Jay Sussman, Jack Wisdom | journal = Science | volume = 241 | pages = 433–437 | year = 1988 | url = http://groups.csail.mit.edu/mac/users/wisdom/pluto-chaos.pdf | doi = 10.1126/science.241.4864.433 | pmid = 17792606 | issue = 4864
}}</ref>

<ref name="Takato">{{Cite journal| author=N. Takato, S. J. Bus et al. | title=Detection of a Deep 3-<math>\mu</math>m Absorption Feature in the Spectrum of Amalthea (JV) | journal=Science | year=2004 | volume=306 | pages=2224–7 | doi=10.1126/science.1105427 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/2004Sci...306.2224T | pmid=15618511 | issue=5705 }}</ref>

<ref name="Taylor1998">{{Cite web| url = http://www.psrd.hawaii.edu/Dec98/OriginEarthMoon.html | title = Origin of the Earth and Moon | date=1998-12-31 | author=G. Jeffrey Taylor | work = Planetary Science Research Discoveries | publisher = Hawaii Institute of Geophysics &amp; Planetology | accessdate = 2007-07-25 }}</ref>

<ref name="Taylor2001">{{Cite web|url=http://www.psrd.hawaii.edu/Aug01/bombardment.html|title= Uranus, Neptune, and the Mountains of the Moon|work= Planetary Science Research Discoveries | date=21. august 2001 | author=G. Jeffrey Taylor | publisher = Hawaii Institute of Geophysics &amp; Planetology |accessdate=2008-02-01}}</ref>

<ref name="Thommes">{{Cite journal| author=E. W. Thommes, M. J. Duncan, H. F. Levison | title=The Formation of Uranus and Neptune among Jupiter and Saturn | journal=Astronomical Journal | id={{ArXiv|astro-ph|0111290}} | year=2002 | volume=123 | pages=2862 | doi=10.1086/339975 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/2002AJ....123.2862T}}</ref>

<ref name="Titan">{{Cite journal | title=Titan under a red giant sun: A new kind of "habitable" moon | author=Ralph D. Lorenz, Jonathan I. Lunine, Christopher P. McKay | journal=Geophysical Research Letters | year=1997 | volume=24 | pages=2905–8 | url=http://www.lpl.arizona.edu/~rlorenz/redgiant.pdf | accessdate=2008-03-21 | format=PDF | doi=10.1029/97GL52843 | pmid=11542268 | issue=22 | archivedate=2011-07-24 | archiveurl=https://web.archive.org/web/20110724173621/http://www.lpl.arizona.edu/~rlorenz/redgiant.pdf }}</ref>

<ref name="Watnabe">{{Kilde www| forfatter =Susan Watanabe| utgivelsesdato =2001-07-20| url =http://www.jpl.nasa.gov/news/features.cfm?feature=520| tittel =Mysteries of the Solar Nebula| utgiver =NASA| besøksdato =2007-04-02| arkiv-dato =2012-01-17| arkiv-url =https://web.archive.org/web/20120117093701/http://www.jpl.nasa.gov/news/features.cfm?feature=520| url-status =yes}}</ref>

<ref name="Wilde">{{Cite journal| journal=Nature | volume=409 | pages=175–8 | title= Evidence from detrital zircons for the existence of continental crust and oceans on the Earth 4.4 Gyr ago | author= Simon A. Wilde, John W. Valley, William H. Peck, Colin M. Graham | doi=10.1038/35051550 | url=http://www.geology.wisc.edu/%7Evalley/zircons/Wilde2001Nature.pdf | format=PDF | year= 2001 | pmid=11196637 | issue=6817 }}</ref>

<ref name="Williams">{{Cite journal|author=Williams, J.|year=2010|title=The astrophysical environment of the solar birthplace|journal=Contemporary Physics|doi=10.1080/00107511003764725|pages=381–396|volume=54}}</ref>

<ref name="Woolfson">{{Cite journal| author=M. M. Woolfson | journal=Philosophical Transactions of the Royal Society of London | volume=313 | title=Rotation in the Solar System | year=1984 | pages=5 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/1984RSPTA.313....5W | doi=10.1098/rsta.1984.0078 }}</ref>

<ref name="Yi2001">{{Cite journal| author= Sukyoung Yi, Pierre Demarque, Yong-Cheol Kim, Young-Wook Lee, Chang H. Ree, Thibault Lejeune, Sydney Barnes | title=Toward Better Age Estimates for Stellar Populations: The <math>Y^{2}</math> Isochrones for Solar Mixture | journal=Astrophysical Journal Supplement | id={{ArXiv|astro-ph|0104292}} | year=2001 | volume=136 | pages=417 | doi=10.1086/321795 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/2001ApJS..136..417Y}}</ref>

<ref name="Ødegaard">{{Kilde www|url=http://www.cicero.uio.no/fulltext/index_e.aspx?id=2737|tittel=Our changing solar system|forfatter=Knut Jørgen, Røed Ødegaard|verk=Centre for International Climate and Environmental Research|utgivelsesår=2004|besøksdato=2008-03-27|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20081009015241/http://www.cicero.uio.no/fulltext/index_e.aspx?id=2737|arkivdato=2008-10-09}}</ref>
</references>

== Litteratur ==
<!--Bruk: {{Kilde bok|ref=|forfatter=|redaktør=|utgivelsesår= PÅKREVD FELT|artikkel=|tittel= PÅKREVD FELT|bind=|utgave=|utgivelsessted=|forlag=|side=|isbn=|id=|språk=|url=}}-->
* {{Kilde bok| tittel=The Sun: A Biography | forfatter=Whitehouse, David|utgivelsesår=2005 | forlag=John Wiley and Sons | isbn=978-0-470-09297-2|språk=engelsk|ref=Whitehouse}}
* {{Kilde bok| tittel=Fred Hoyle: A Life in Science | forfatter=Mitton, Simon | forlag=Aurum|utgivelsesår=2005|kapittel=Origin of the Chemical Elements|isbn=978-1-85410-961-3|språk=engelsk|ref=Mitton}}
* {{Kilde bok| tittel=Introductory Astronomy & Astrophysics |forfatter=Zeilik, Michael A og Gregory, Stephen A.|utgave=4|utgivelsesår=1998 |forlag=Saunders College Publishing | isbn=0-03-006228-4|språk=engelsk|ref=Zeilik}}
* {{Kilde bok|tittel=Solar System Dynamics|forfatter=C.D. Murray & S.F. Dermott|forlag=Cambridge University Press|utgivelsesår=1999|isbn=0-521-57295-9|språk=engelsk|ref=Murray}}
* {{Kilde bok|etternavn= Dickinson | fornavn = Terence|tittel = From the Big Bang to Planet X | forlag = Camden House | utgivelsesår = 1993 | utgivelsessted = Camden East, Ontario |isbn=0-921820-71-2|språk=engelsk|ref=Dickinson}}
* {{Kilde bok|forfatter=Ian Stewart|tittel=Does God Play Dice?|forlag=Penguin Books|utgave=2|side=246&ndash;249|utgivelsesår=1997|isbn=0-14-025602-4|språk=engelsk|ref=Stewart}}
* {{Kilde bok| utgivelsesår=2000 |forfatter=Gary Ernst Wallace|forlag=Cambridge University Press|kapittel=Earth's Place in the Solar System|tittel=Earth Systems: Processes and Issues|isbn=0-521-47895-2|språk=engelsk|ref=Wallace}}
* {{Kilde bok|tittel=The Anthropic Cosmological Principle| forfatter=Barrow, John D.; Tipler, Frank J.| kommentar= forord av John Archibald Wheeler|isbn=9780192821478|id=[http://lccn.loc.gov/87028148 LC 87-28148]|url=http://books.google.com/books?id=uSykSbXklWEC&printsec=frontcover|utgivelsesår= 1988|forlag=Oxford University Press|utgivelsessted=Oxford|ref=Barrow}}

== Eksterne lenker ==
* {{Språkikon|en|engelsk}} [http://arquivo.pt/wayback/20160520023943/http://media.skyandtelescope.com/video/Solar_System_Sim.mov 7M animasjon] fra [http://www.skyandtelescope.com skyandtelescope.com], som viser det ytre [[solsystemet]]s utvikling.
* {{Språkikon|en|engelsk}} [https://web.archive.org/web/20080910084649/http://cfa-www.harvard.edu/~tcox/localgroup/localgroup.mov Quicktime-animasjon av den fremtidige kollisjonen mellom Melkeveien og Andromeda]
* {{Språkikon|en|engelsk}} [http://www.space.com/common/media/video/player.php?videoRef=mm32_SunDeath Hvordan solen vil dø: Og hva skjer med jorden] (video hos Space.com)

{{Solsystem}}
{{Portal|Astronomi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Solsystemet|Opprinnelse]]
[[Kategori:Artikler i astronomiprosjektet]]

[[lv:Saules sistēmas veidošanās un evolūcija]]
[[sr:Formiranje planeta]]