Riemann-hypotesen

Fra testwiki
Sideversjon per 21. jun. 2023 kl. 19:44 av imported>InternetArchiveBot (Redder 1 kilde(r) og merker 0 som død(e).) #IABot (v2.0.9.5)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Den reelle (rød) og imaginære delen (blå) av Riemanns zeta-funksjon langs den kritiske linjen Re(s) = 1/2. De første ikke-trivielle nullpunktene kan sees ved Im(s) = ±14.135, ±21.022 og ±25.011.

Riemann-hypotesen er en matematisk formodning som sier at Riemanns zetafunksjon,

ζ(s)=n=11ns=11s+12s+13s+,

bare kan være lik null når s er lik enten et negativt partall eller et komplekst tall med realdel lik 12.

Formodningen er ikke bevist, derav betegnelsen hypotese. Man vet imidlertid at formodningen er sann for de negative partallene, det vil si at ζ(s)=0 når s=2,4,6,. Disse nullpunktene til ζ(s) kalles trivielle nullpunkter. Funksjonen ζ(s) har imidlertid flere nullpunkter enn disse. Disse nullpunktene kalles ikke-trivielle nullpunkter, og det er hvor disse ikke-trivielle nullpunktene ligger som foreløpig ikke er bevist, og som Riemann-hypotesen konsentrerer seg om.

Riemann-hypotesen sier at man bare kan finne ikke-trivielle nullpunkter der s er lik et komplekst tall s=σ+it med realdel σ=12. Hvis hypotesen er korrekt, vil derfor alle de ikke-trivielle nullpunktene ligge langs den kritiske linjen s=12+it i det komplekse planet.

Riemann-hypotesen er et av de største uløste problemene i matematikken, og det ble plukket ut av Clay Mathemathics Institute som et av de syv millenniumprisproblemene i år 2000, som til dags er seks igjen.[1] Den som klarer å løse et av disse seks problemene, vil bli tildelt én million amerikanske dollar.[2] Riemann-hypotesen er av stor betydning fordi det er mange andre matematiske formodninger som er bevist å være sanne dersom Riemann-hypotesen er sann. Blant annet har plasseringen av de ikke-trivielle nullpunktene til Riemanns zetafunksjon betydning for fordelingen av primtallene.[1]

Hypotesen ble fremsatt i 1859 av den tyske matematikeren Bernhard Riemann og er derfor navngitt etter ham. Den norske matematikeren Atle Selberg har levert et av de viktigste bidragene for å forsøke å løse problemet.[3]

Referanser

Eksterne lenker

Mal:Autoritetsdata