Greens teorem

Fra testwiki
Sideversjon per 19. aug. 2024 kl. 12:50 av imported>Smoothestsailing (growthexperiments-addlink-summary-summary:2|0|0)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Greens teorem uttrykker en sammenheng mellom et integral i planet langs en lukket kurve og et integral over flaten som kurven omslutter. For to vilkårlige, men glatte funksjoner P=P(x,y) og Q=Q(x,y) kan det skrives som

C(Pdx+Qdy)=D(QxPy)dxdy

hvor C = ∂D er randen eller omkretsen til flaten D. Det er en enkel utgave av det mer generelle Stokes' teorem for det spesielle tilfelle at den lukkete kurven ligger i et plan.[1]

Teoremet har sitt navn fra den engelske matematiker George Green som levde på begynnelsen av 1800-tallet. Han skrev et stort arbeid som ble publisert i 1828 med mange viktige resultat innen vektoranalysen, men ikke noe om dette spesielle teoremet. Derimot gjorde han bruk av divergensteoremet som derfor ofte bærer hans navn i tillegg til Gauss' navn. Greens teorem kan betraktes som divergensteoremet i et plan. Flere år senere benyttet Cauchy teoremet i forbindelse med komplekse integrasjoner i planet. Først i 1851 ga Riemann et bevis for det.[2]

Todimensjonalt divergensteorem

Betrakter man et vektorfelt F = (Q, -P ) i et todimensjonalt plan der Q = Q(x,y) og P = P(x,y), sier divergensteoremet at

C𝐅𝐧ds=D𝐅dA

hvor n er en normalvektor til kurven C = ∂D  som er randen eller omkretsen til flaten D. For et differensielt linjeelement d𝐬=(dx,dy) vil da 𝐧ds=(dy,dx) da disse to vektorene står vinkelrett på hverandre. Dermed blir

C(Pdx+Qdy)=D(QxPy)dxdy

som er Greens teorem.

Et lengre bevis

Først beviser vi teoremet for et rektangel R. Da vil teoremet se slik ut:

RPdx+Qdy=R(QxPy)dxdy

Ved lineariteten til Riemann-Integralet skriver vi dobbeltintegralet over R om til følgende:

R(QxPy)dxdy=RQxdxdyRPydxdy

Siden R er et rektangel lar vi R=[a,b]×[c,d], betrakt først integralet:

RQxdxdy=abcdQ(x,y)xdxdy=cd(abQ(x,y)xdx)dy

Ved Fundamentalteoremet i Kalkulus ser vi at

cd(abQ(x,y)xdx)dy=cd(Q(b,y)Q(a,y))dy

Og for RPydxdy får vi at

RPydxdy=ab(cdP(x,y)ydy)dx=ab(P(x,d)P(x,c))dx

Disse resultatene gir oss et nytt uttrykk for høyre side av det opprinnelige uttrykket vårt

R(QxPy)dxdy=cd(Q(b,y)Q(a,y))dyab(P(x,d)P(x,c))dx

For linjeintegralet deler vi opp rektangelet i fire linjer som åpenbart har positiv orientering.

C1,C2,C3,C4

Vi kan parametrisere den første kurven med

α(t)=(t,c) hvor t[a,b]

den andre kurven med

β(t)=(b,t) hvor t[c,d]

den tredje kurven med

γ(t)=(b+at,d) hvor t[a,b]

og til slutt:

δ(t)=(a,d+ct) med t[c,d]

Med disse parametriseringene kan vi uttrykke linjeintegralet slik:

RPdx+Qdy=i=14CiPdx+Qdy=j=14CiPdx+Qdy

Vi betrakter først

j=14CiP(x,y)dx=C1P(x,y)dx+C2P(x,y)dx+C3P(x,y)dx+C4P(x,y)dx

Vi ser umiddelbart at integralene over C2 og C4 vil bli null, det er siden den eneste variabelen som endrer seg medfører endringer på y-koordinatene og ikke x-koordinatene i det hele tatt.

j=14CiP(x,y)dx=C1P(x,y)dx+C3P(x,y)dx

Ved definisjonen til linjeintegralet får vi at

C1P(x,y)dx+C3P(x,y)dx=abP(t,c)dtabP(b+at,d)dt

abP(t,c)dtabP(b+at,d)dt=abP(t,c)dtabP(t,d)dt

abP(t,c)dtabP(t,d)dt=ab(P(t,c)P(t,d))dt

Ser vi på j=14CiQ(x,y)dy observerer vi at integralene over C1 og C3 blir null. Vi får derfor at

C2Q(x,y)dy+C4Q(x,y)dy=cdQ(b,t)dtcdQ(a,d+ct)dt

cdQ(b,t)dtcdQ(a,d+ct)dt=cdQ(b,t)dtcdQ(a,t)dt

cdQ(b,t)dtcdQ(a,t)dt=cdQ(b,t)Q(a,t)dt

Vi får derfor at vårt opprinnelige linjeintegral er lik: cd(Q(b,t)Q(a,t))dt+ab(P(t,c)P(t,d))dt , Plugger vi dette uttrykket inn i samme ligning som uttrykket vårt for dobbeltintegralet får vi:

cdQ(b,t)Q(a,t)dt+abP(t,c)P(t,d)dt=cd(Q(b,t)Q(a,t))dtab(P(t,d)P(t,c))dx Som er ekvivalent til at 0=0, altså uttrykkene er like.

Siden alle regioner i 2 kan bli tilnærmet så nærme som vi vil med en sum av rektangler må Greens teorem også holde for mer generelle områder. Dette er fordi for to rektangler R1 og R2

som tangerer hverandre med R=R1R2 så vil R1Pdx+Qdy+R2Pdx+Qdy=RPdx+Qdy, dermed kan vi si at beviset er fullført.

Eksterne lenker

Referanser

  1. M.L. Boas, Mathematical Methods in the Physical Sciences, John Wiley & Sons, New York (1983). ISBN 0-471-04409-1.
  2. V.J. Katz, The History of Stokes' Theorem, Mathematics Magazine, 52 (3), 146-156 (1979).

Mal:Autoritetsdata