De Moivres formel

De Moivres formel er et matematisk uttrykk som forbinder komplekse tall med trigonometri. Den sier at for hvert reelt tall x og heltall n har man sammenhengen
hvor i er den imaginær enhet, det vil si i 2 = -1.
En indirekte utgave av formelen ble først publisert av Abraham de Moivre på begynnelsen av 1700-tallet, men ble mer systematisk formulert av Leonhard Euler noen tiår senere. Den er da en direkte konsekvens av Eulers formel og egenskapen til eksponentialfunksjonen.
Formelen kan utvides til å gjelde for det mer generelle tilfellet der n er et rasjonalt tall. Den man da benyttes til å beregne n-te enhetsrøtter, det vil si komplekse løsninger av ligningen Mal:Nowrap. Historisk har disse spilt en viktig rolle innen tallteori.
Noen anvendelser
Når n = 2 sier formelen at
Ved å sammenligne de reelle og imaginære leddene på begge sider, finner man sammenhengene
De er to av de viktigste, trigonometriske identitetene.
På samme måte kan binomialformelen benyttes for n = 3 og gir
Nå betyr dette at
som man finner etter å ha benyttet Pythagoras' setning Slik kan man fortsette og finne uttrykk for og ved enklere, trigonometriske funksjoner.[1]
Enhetsrøtter

Da cosnφ = 1 og sinnφ = 0 når φ = 2π k/n når både k og n er heltall, gir de Moivres formel at løsningene til ligningen Mal:Nowrap med Mal:Nowrap er gitt som
Det finnes k slike forskjellige røtter som er verdiene til disse komplekse tallene for k = 0,1,2,..,n - 1. I det komplekse planet tilsvarer de en oppdeling av enhetssirkelen i n like store deler. Ligningen omtales derfor også som sirkeldelingsligningen.[2]
Enhetsrøttene spiller en avgjørende rolle ved løsning av mer generelle polynomligning. For eksempel gjorde Niels Henrik Abel bruk av dem i forbindelse med løsninger av femtegradsligningen. Galois-teori sier at de alle kan reduseres til de tre basale regneartene, det vil si addisjon, multiplikasjon og rotuttrekning.[2]
Referanser
Litteratur
- A. de Moivre, De sectione anguli, Phil. Trans. 32(374), 228–230 (1723).
- L. Euler, Introductio in analysin infinitorum, Vol I, Kap.8, §133 (1748).