Eksentrisk anomali
Eksentrisk anomali, betegnet: E, er for en planet vinkelen mellom perihelium og planetens posisjon projisert på en sirkel med samme radius og samme sentrum som store halvakse for baneellipsen målt i baneellipsens origo.

Eksentrisk anomali er en av flere vinkelparametere innført av Johannes Kepler. I tillegg til eksentrisk anomali er de to viktigste midlere anomali og sann anomali. Begrepet «anomali» referer til at planetbanene avviker fra sirkler.[1]
«Eksentrisk» viser til at vinkelen refererer seg til ellipsens sentrum, som er eksentrisk i forhold til solen.[1]
Punktet P, planetens posisjon, har parametriseringen . Vinkelen peker ikke mot planeten unntatt når er et heltall ganger 90 grader.
Den eksentriske anomalien er relatert til midlere anomali gjennom Keplers ligning:
der er banens eksentrisitet og er planetens midlere anomali. Vinklene og må gis i radianer.
Ligningen har ikke en endelig analytisk løsning for for gitte og . Ligningen løses i praksis med en numerisk iterativ metode, for eksempel Newton-Raphsons metode.
Hvis er liten, kan i stedet en avkortet rekkeutvikling benyttes:
Planetens avstand fra sentrallegemet (solen) (FP i figuren) uttrykt ved finnes som:
Når den eksentriske anomalien er beregnet, kan man ut av dette beregne den sanne anomalien, (vinkelen i figuren):
Eksentrisk anomali kan også brukes for en satellitts bevegelse rundt jorden, eller for et annet himmellegemes bevegelse rundt et annet, betydelig større sentrallegeme.
Referanser
Litteratur
- Mal:Kilde bok
- Mal:Kilde bok [Reprint av Cambridge University Press-utgaven fra 1918]